| Hva er en misjonær |
|
|
|
| Skrevet av Tore Johannessen | |
| Sunday 12. March 2006 | |
|
Hva slags tanker dukker opp i deg når du hører misjon eller misjonær? Gamle tanter med knute i nakken som aldri har skaffet seg familie? Personer som levde isolert fra omverdene og spiste gress og larver? Personer som kommer med mange lysbilder av sultne barn i Afrika? Eller det handler om tropehatt, diaré og malaria? Misjon er så utrolig mye mer enn dette, og jeg tror Gud har gitt oss et kall til å være engasjert i misjon på en eller annen måte. Å være engasjert i misjon er faktisk noe av det mest spennende og meningsfylte du kan gjøre som en kristne. Jeg vet at ikke alle har kall til å dra ut i den store verden for lengre perioder, men du har et kall til å være engasjert. Gud gav oss en befaling og denne befalingen var ikke bare for misjonærer! Mark 16:15-18 Jeg kan fortelle deg at misjon er ikke noe kjedelig som er for spesielt interesserte, men det er en utrolig spennende ting som du kan være med på. Det er spesielt spennende å reise til andre verdensdeler der det er en helt annen åpenhet for evangeliet enn i Norge. Det er til og med mulig å se at mennesker blir helbredet og satt i frihet. Tenk å få se at det som Jesus sa i misjonsbefalingen virkelig er sant. Jeg har sett det! På en av mine første misjonsturer i Litauen i 1993 opplevde jeg at en stum liten jente, som hadde en tunge som var lam, kunne snakke igjen etter at vi hadde bedt for henne. Jeg glemmer aldri gleden som jeg så i morens og datterens øyne da de opplevde dette miraklet. Det knyttes et løfte til det å gå ut, at vi skal få kraft. Det å oppleve denne kraften er i hvert fall ikke kjedelig, selv om det kan koste deg noe. Jeg satt og kjørte en bil på en veldig humpete og støvet vei nord i Thailand, ikke så langt fra grensen til Burma. Jeg tenkte at denne veien måtte være rimelig uframkommelig i regntiden. Vi kjørte veldig sakte, mens jeg pratet med tolken min, en lokal evangelist. Jeg så (og ser) i ham en Guds mann som Gud har reist opp fra å være en narkoman og en person uten håp, til en effektiv evangelist til sitt eget folk. Mens han prater om sitt liv, merker jeg at han har opplevd veldig mye med Gud i løpet av de tre årene han har vært en kristen, og han har en stor hunger etter mer av Gud og et hjerte til å nå ut til sitt eget folk. Han forteller meg at Gud helbredet ham fra en alvorlig lungesykdom i den første tiden han var en kristen. Han hadde spyttet blod hele tiden, men så hadde han startet med å be hver gang han spiste, proklamere at dette var hans medisin. Etter litt over en måned hadde han ikke blod i spyttet lenger. Etter å ha kjørt i ca 15-20 minutter var vi framme til en av de fem cellegruppene som evangelisten har startet i løpet av det siste året. Vi har kommet fram til en appelsingård som en del flyktninger jobber på, og midt i en stor appelsinhage har de bygd en liten bambushytte som en hel familie bor i. Det er ingen strøm her, så det eneste vi har av lys er en liten diesellampe som det oser svart og irriterende røyk av. Vi setter oss ned på bambusgulvet i den lille hytta rundt lyset, og det er samlet ti personer her denne kvelden. Noen av dem hadde gått nesten en time for å komme frem. Den lokale evangelisten forteller meg at seks til sju av dem som er samlet ikke er kristne ennå. I det jeg skal dele budskapet med dem, føler jeg at det er en helt spesiell atmosfære i bambushytta denne kvelden. Jeg deler evangeliet med dem så enkelt som mulig, og alle lytter veldig godt etter, til og med barna som er der sitter helt stille. Dette var faktisk veldig annerledes enn de andre fem cellegruppen jeg hadde vært med på i denne byen. Jeg deler mitt budskap om håp, dette var flyktninger som ikke hadde mye håp, og at det er mulig å ha et personlig forhold til han som har skapt alt. Etter en halv time til førtifem minutter tar den lokale evangelisten over, og mange har spørsmål som vi prøver så godt vi kan å svare på. Det tar tid for en som har vokst opp med Buddhisme å forstå evangeliet, og vi vet at frukten er ikke helt moden ennå, men jeg er veldig sikker på at Gud jobbet med dem, og at noe skjedde denne kvelden. Jeg vet at Gud var sterkt tilstedet. Mens jeg satt der og hørte på den lokale evangelisten undervise dem, begynte jeg og reflekterte jeg over hvilket stort privilegium var å få sitte der og dele evangeliet med noen som aldri har hørt evangeliet forkynt før, for folket jeg underviste for er et unådd folkeslag som heter Shan. Jeg kunne ikke forestille meg noe mer meningsfylt, dette var virkelig verd å leve for. Jeg følte en slik tilfredsstillhet og en glede som jeg sjelden opplever noe annet sted. |
|
| Sist oppdatert ( Sunday 12. March 2006 ) |
| < Forrige | Neste > |
|---|












