Bibelundervisning - Undervisning i Bibelen om Den Hellige Ånd, frihet, bønn m.m. Podcast mp3

Min kall opplevelse

Skrevet av Tore Johannessen

Sunday 12. March 2006

Meg blant det unådde Shanfolket

Jeg hadde aldri tenkt på misjon i særlig stor grad før jeg dro på min første misjonstur i 1991, da jeg var 22 år og gikk på en bibelskole i Oslo. Vi dro den gangen til Tsjekkoslovakia (senere Tsjekkia). Turen varte i litt over en uke, men minnene jeg hadde fra denne turen er fremdeles veldig tydelige. Jeg så en hunger etter Gud i dette folket som jeg aldri hadde opplevd i Norge. Og jeg ble virkelig minnet om et ord som Jesus sa da han så folkemengdene som han hadde undervist og helbredet mange blant.

Matt 9:35-38
36 Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.
37 Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få.
38 Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

Selv om jeg hadde denne opplevelsen, så trodde jeg ikke at jeg hadde et kall til å gå ut av Norge. . Kanskje en av grunnene var mine veldige dårlige språkkunnskaper. Min engelsk var mild sagt elendig. Jeg prøvede i Tsjekkoslovakia å holde et kort vitnesbyrd på engelsk, men jeg klarte ikke dette engang. Jeg fikk totalt hjerneteppe og fikk ikke fram et ord, mens jeg sto foran 100 ungdommer. Det var en ganske pinlig opplevelse.
Men misjonsgløden hadde blitt tent i meg. Det tok meg ikke mer enn et halvt år før jeg var med på et team som dro til Russland en uke. Sidene den gang har jeg vært i utlandet minst 1-12 uke per år. Jeg har siden 1991 vært i over 16 land på misjonsturer.
Det er faktisk først nå (i 2004) at jeg reiser ut for en lengre periode. Jeg har aldri sett skriften på veggen, men ting har blitt bekreftet i det jeg har dratt ut på forskjellige misjonsturene. Jeg merker også at jeg er mye mer effektiv med å dele evangeliet når jeg er i utlandet enn det jeg gjør i Norge. Jeg trives mye bedre å gjøre disippeltrening og evangelisering der ute også.

Jeg ønsker å ta med en liten opplevelse jeg hadde da jeg var i et muslimsk land for noen år siden.
I dette landet hadde teamet og jeg noen samtaler på en kristen bokkafe der mange studenter var samlet. En dag vi var der fikk jeg et spennende spørsmål fra en person som studerte Islam ved det Islamske universitetet, og det var: "Kan du forklare meg denne boka" og han pekte på Bibelen som jeg hadde med meg. Jeg ville selvfølgelig det, og jeg begynte fra begynnelsen med å forklare syndefallet og det gamle testamentet for ham. Da jeg kom til det nye testamentet, og om Jesus, ventet jeg på at han ville avbryte meg. Jeg hadde hatt en del samtaler med andre muslimer før, og hver gang jeg prøvde å forklare Jesus for dem, avbrøt de meg eller sporet samtalen inn på noe annet. Men det skjedde ikke denne gangen, han virket derimot mer interessert enn før. Etter at jeg hadde forklart evangeliet for ham, sa han, (og tolken som var med sa det samme): "Dette var veldig interessant, nå forstår jeg mer. Kan du være min lærer?" Jeg skulle dra noen dager senere så jeg fikk ikke møtt denne personen flere ganger, men jeg oppmuntret ham til å komme tilbake til det stedet vi var slik at han kunne møte andre kristne som kunne fortelle han mer.

Akkurat nå, mens jeg skriver dette, sitter jeg på flyet fra Norge til Thailand. Dette blir min fjerde tur. Jeg har aldri fått ett helt klar misjonskall, og jeg har aldri følt meg som misjonær, men Gud har allikevel gitt meg hjerte for et unådd folkeslag.
Den måten Gud gav meg dette folkeslaget var veldig spesielt.
Dette skjedde under en bønneskolen jeg gikk på våren 1997.
En dag var det en lærer som underviste om det å be for de unådde, og hun som underviste sa at alle burde be Gud om å få en unådd folkegruppe å be, og ha et hjerte for. Jeg gikk ut på det som ble oppfordret og den første mai under en lovsangsstund ba jeg til Gud: "Kan du gi meg et unådd folkeslag å be for?" Mens jeg hadde øynene lukket, så jeg plutselig et navn. Jeg så det veldig tydelig og konkret hvordan det var stavet og skrevet. Jeg nevnte det ikke for noen, men tenkte at jeg senere kunne undersøke om det virkelig var et unådd folkeslag. Jeg hadde aldri hørt dette navnet før. Cirka en måned senere kom Alv Magnus til bønneskolen. Han hadde nylig vært i Thailand, og der, fortalte han entusiastisk, hadde han kommet i kontakt med personer som kom fra et unådd folkeslag. Han begynte å skrive dette navnet opp på tavlen, etter hvert som det ble stavet så jeg det navnet jeg hadde sett for meg en måned før, og navnet på dette folkeslaget var: SHAN!
Dette er et folkeslag som bor i Burma og mange av dem er flyktninger, blant annet til Thailand. Jeg opplevde egentlig ikke et misjonskall der og da, for det jeg ba om var å få et folkeslag å be for, men etter hvert har ting utviklet seg og jeg kjenner i dag at jeg har et stort hjerte for dette folkeslaget.
Fordi Thailand er sterkt buddhistisk er det faktisk ikke veldig lett å drive misjon der, men jeg har opplevd spennende ting blant Shan flyktninger. Det første året jeg var der ute opplevde vi at to familier ble frelst og en helbredelse. En av dem som var våre naboer, som var buddhist og var hos oss ofte, sa en dag at han hadde en hoste som han ikke ble kvitt. Vi spurte om vi kunne be for ham. Han ville det, så vi ba. Dagen etter, da jeg var på vei til butikken, kom han syklede etter meg og ville at jeg skulle sitte på. Han kunne ikke snakke engelsk og jeg ikke Shan, men jeg forsto ved tegnspråk at han ikke hostet mer, han hadde blitt helbredet. Noen dager etter tok han og hans familie, pluss en annen familie imot Jesus. De fleste av disse familiene, omtrent ti til sammen, er fremdeles troende i dag fire år etter. Dette er noe som gleder mitt hjerte. Og jeg merker at dette har motivert meg til å dra ut igjen og igjen.

< Forrige		Neste >

[ Tilbake ]