Min barndom
Jeg har alltid hatt en tro på Jesus, og bekjent meg som en kristen. Jeg vokste opp i et normalt kristent hjem og har vært med i en tradisjonell menighet helt siden mitt første skrik. Jeg er veldig glad for dette, det har gjort meg trygg, og hjulpet meg på mange måter. Selv om jeg har hatt bra forutsetninger for å bli en person som hadde et bra selvbilde og Gudsbilde, opplevde jeg ikke dette.
Min personlighet er ikke veldig utadvent, spesielt var jeg ikke det som barn og tenåring, og jeg hadde en spesiell frykt for å snakke med fremmede mennesker. Jeg husker da jeg skulle ha en arbeidsuke på skolen i åttendeklasse. Jeg grudde meg flere dager på forhånd for å snakke med de som jeg skulle arbeide for. Jeg trente inn i meg på hva jeg skulle si: ”Mitt navn er Tore og jeg skal jobbe her denne uka” Da jeg kom til arbeidsplassen og jeg skulle henvende meg, fikk jeg helt hjerneteppe og jeg ble helt stum, jeg måtte bare vise dem lappen jeg hadde med meg. Jeg hadde også en veldig skrekk for å ta telefoner av den samme frykten for at jeg ikke klarte å få fram et ord.
Fordi jeg hadde litt problemer med å kunne ordlegge meg følte jeg at det var mange områder som jeg ikke lyktes på. Jeg synes rett og slett at jeg var mislykket, og det samme følte jeg at andre og Gud så på meg som.
Det var nok flere årsaker enn dette til mitt dårlige selvbilde, men det har nok vært en av mine største hinder.

Fra tenårene
Her følger noen andre historier fra da jeg var i tenårene som gjorde at mitt selvbilde på forskjellige måter ble svekket.

En episode jeg husker godt er fra da jeg gikk på barneskolen. Jeg var ikke særlig flink til å skrive norsk, og en gang som jeg hadde skrevet en norsk stil som jeg trodde for en gang skyld var veldig bra, til og med uten min mors hjelp som jeg pleide å få, men igjen opplevde jeg å bli skuffet over meg selv. Jeg var egentlig veldig stolt da jeg leverte den, jeg hadde gjort den helt uten hjelp fra andre og jeg trodde at jeg nå hadde lykkes. Jeg glemmer aldri den dagen da min lærer skulle dele ut stilene til klassen. Jeg ventet spent på hvordan jeg hadde gjort det, men idet læren skulle dele dem ut sa han: "I dag skal jeg lese opp en stil som er ett godt eksempel på hvordan man ikke skal skrive en stil". Denne stilen var selvfølgelig min. Mens han leste den opp med alle skrivefeilene mine, lo de andre i klassen av stilen min og meg, og jeg følte meg så flau at jeg ønsket å synke gjennom et hull i gulvet.
Den samme læren skrev i en rapport hjem til mine foreldre og sa: ”Tore vil ha store problemer med overgangen til ungdomskolen og må ha støttetimer i norsk.” Jeg var på kun en støttetime og fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Det viste seg at jeg faktisk var gjennomsnittlig god i norsk. Ikke hadde jeg store problemer med overgangen heller.
En annen opplevelse som svekket mitt selvbilde var da jeg gikk på videregående. Der var det blant annet en person som ikke likte meg noe særlig, kanskje igjen fordi jeg var så stille av meg. Av ham fikk jeg fikk til stadighet høre hvor dårlig jeg var på skolen og hvor mislykket jeg var og kom til å bli. Dette var en løgn, men etter hvert begynte jeg å tro på det han sa. Jeg følte også at når jeg gikk forbi noen andre studenter hørte jeg hvisking, fnising og ikke så positive kommentarer om meg selv. Grunne var kanskje mitt utseende. Jeg var veldig tynn, hadde mye kviser og hadde litt for store briller. Både utsende mitt og at hadde en stille personlighet gjorde meg heller ikke så veldig attraktiv for jenter. I tenårene betyr dette veldig mye, og for meg var dette veldig tøft i perioder. Jeg opplevde mange skuffelser i denne tiden. Da jeg gikk på videregående var jeg ganske ofte deprimert, følte meg som et unyttig vesen uten mening.
En gang satt jeg på med hjem en fra klassen min fra videregående. Da vi kjørte ut i ett kryss var nære på at en lastebil traff oss. Jeg satt der kald og rolig og virkelig ønsket at lastebilen hadde truffet oss, for jeg følte at mitt liv ikke var noe verdt.
Heldigvis fikk jeg hjelp i denne perioden av noen i en ungdomsgruppe jeg gikk i, jeg er utrolig glad for at disse viste slik omsorg og interesse for den jeg var.
Til tross for dette opplevde jeg et år senere to andre vanskelig episoder som gjorde meg igjen ganske deprimert og en følelsen av å ikke være verdt noe.
Etter videregående fikk jeg en jobb på et verksted. Der sluttet jeg etter tre uker. Grunne var at han jeg jobbet sammen med ikke likte meg, mye igjen på grunn av min litt stille personlighet. Da jeg arbeidet med ting var det aldri bra nok, og fordi jeg var fersk og usikker gjorde jeg mange tabber, noe som igjen førte til at han likte meg enda dårligere. Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger og sluttet.
På den neste jobben jeg fikk var det mye bedre, men her også opplevde jeg at det var en person som ikke likte meg. En gang i en pause, snakket vedkommende med noen andre arbeidskollegaer, og mens jeg og alle andre hørte på baksnakket han meg høyt og tydelig og sa: "Jeg kan ikke fordra han derre Tore".
Disse pluss flere opplevelsene gjorde noe med mitt selvbilde. Jeg opplevde meg selv som en taper. Jeg så på kameratene mine og jeg følte at de lyktes i det meste, mens jeg tapte. I den tøffeste periode i tenårene, da jeg var mellom 16 og 18 år, gikk jeg med slike tanker som: ”Jeg har følelsen av å være en dum, kjedelig, stygg, verdiløs og unyttig person. Jeg skulle mange ganger ønske at jeg ikke var til.” For at jeg skulle være en vellykket person i "denne verden" følte jeg at jeg måtte oppfylle mange krav for å være populær, noe jeg opplevde jeg ikke klarte.
Opplevelsen av å være en taper, førte ikke bare til et galt selvbilde, men også gudsbilde. Jeg var heller ikke særlig synelig i det kristne menighetslivet, og jeg følte også her hele tiden kravet om at hvis jeg skulle være en vellykket kristen måtte jeg: Lese i Bibelen, be minst en time hver dag, være frimodig som det å vitne for de på skolen, holde vitnesbyrd i menigheten eller på gata og å be høyt i menigheten. Det var ikke det at jeg aldri gjorde noe av dette, men jeg syntes jeg stadig kom til kort, misslyktes i det og gjorde det alt for lite. Jeg følte meg blant annet veldig fordømt fordi jeg ikke hadde fortalt de jeg gikk på videregående skole sammen med at jeg var en kristen. Jeg ønsket det, men jeg torde ikke vitne av frykt for å bli enda mer avvist. Jeg var også veldig redd for at andre kristne skulle få greie på at jeg ikke vitnet på skolen, og jeg følte meg ofte fordømt. Da jeg noen ganger fikk spørsmålet om jeg vitnet på skolen, svarte jeg ganske avvikende som: ”Ja, jo jeg gjør vel det.” Og jeg følte meg enda mer fordømt. Jeg trodde jeg var en lunken kristen, og en lunken kristen ville ikke Gud ha noe med å gjøre, for jeg hadde hørt et skriftsted sitert på et møte som sa: ”Fordi du er lunken vil jeg spy deg ut av min munn (Åp 3:16).”

Bruddet
Vinteren 1987 bestemte jeg meg for å ikke være en kristen lenger. Både fordi jeg opplevde så mye fordømmelse, og at jeg hadde bedt Gud om en ting som jeg ikke hadde fått noen bønnesvar på.
En kveld, på vei hjem fra et ungdomsmøte, var jeg så frustrert på Gud at jeg tok Bibelen min og sparket den alt jeg kunne bortover veien, og jeg sa til meg selv at jeg ikke ville være en kristen lenger.
Heldigvis hadde jeg en Bestemor som bad for meg hver dag. Hun hadde en bønneliste som hun gikk igjennom, og de neste dagen etter min avgjørelse følte hun at ett eller annet ikke stemte da hun kom til mitt navn på lista. Dette gjentok seg et par dager og hun fikk ikke fred for meg. Hun satte seg ned og skrev ett brev til meg. Noe av det hun skrev var: ”Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg føler at det er noe spesielt hver gang jeg kommer til deg på bønnelista.” Jeg hadde ikke fortalt noen om min avgjørelse. Jeg vet at foreldrene mine ikke visste noe, og absolutt ikke Bestemor som bodde femti kilometer borte. Hun var også den siste jeg ønsket skulle få vite noe om mitt valg, for det ville skuffe henne veldig.
Dette brevet fikk meg til å komme tilbake til Gud igjen. Jeg skjønte at selv om ingen andre visste om mine tanker så gjorde Gud det, og han ønsket meg tilbake til seg. Jeg begynte å forstå noe av Guds farshjerte, lik den bortkommende sønn i Lukas femten.

Ønsket om å leve helt for Gud
I de neste to å opplevde jeg fremdeles mye fordømmelse, men i tilegg hadde jeg også en dyp lengsel etter å bli brukt av Gud. Jeg hadde en drøm om å gå ut slik Jesus sa vi skulle gjøre og forteller om ham og å undervise andre det han har befalt oss om (Matt 28:20). Spesielt hadde jeg et ønske å undervise for andre ungdommer. En gang var jeg sammen med en del ungdommer fra en menighet. Etter hvert som jeg snakket med noen av dem skjønte jeg at de egentlig visste veldig lite om et personlig forhold til Jesus. Jeg kjente at jeg fikk veldig lyst til å kunne undervise for dem. Jeg drømte til og med at jeg stod framfor dem og underviste. Denne drømmen var veldig fjernt fra meg på denne tiden, Gud kunne da vel aldri kunne bruke meg til noe slikt?
Jeg hadde hørt at det å være kristen skulle være et spennende liv der også Gud brukte ”de som ingenting er”, men jeg opplevde ikke så mye av det. Heller ikke de kristen som jeg var sammen med på denne tiden kunne forteller om et slikt liv. I den menigheten jeg gikk, og fremdeles går i, var det veldig få innslag av nådegavene på denne tiden.
Jeg må bare føye til at dette har forandret seg mye de siste årene. Menigheten min har betydd mye for meg og de står også bak meg i bønn og økonomisk i det arbeidet jeg gjør, noe jeg er veldig takknemlig for.
Det eneste nådegaven jeg opplevde i bruk på denne tiden var tungetale med tydning, men jeg syntes mange av tydningene var så generelle at de stort sett kunne passe til hvem som helst. Dette var en av grunnen til at jeg begynte å tvile litt på Guds overnaturlige verden. For å styrke min tro begynte jeg å studere de siste tider og New Age. Mye av den kristne litteraturen var spennende, men stoffet var allikevel veldig ofte dystert og negativt fokusert, for der leste jeg veldig mye om djevelens gjerninger. I tillegg til den kristne litteraturen om New Age, leste jeg også mye i New Age blader. Egentlig bare litt på grunn av nysgjerrighet for å finne ut om de oppfylte bibelens profetier. Du kan få en del ting til å stemme, men jeg leste så mye om det overnaturlige som djevelen gjordet at jeg begynte å stille spørsmål til hva Gud kunne gjøre i dag, for det hørte jeg lite om. Dette førte til enda mer tvil.

Mer tvil og frustrasjon
I min største tvillsperiode, vinteren 1989, kom det en søndag et team fra Operasjon Mobilisering til menighetene vår. De snakket og fortalte om det å dra på team til utlandet, og om hvordan Gud hadde brukt dem der. Da jeg hørte de vitne merket jeg at de hadde den iveren, troen, gløden og at de hadde opplevd det spennende livet som jeg lengtet etter. Da møtet var ferdig solgte teamet fra Operasjon Mobilisering noen bøker. Jeg liker å lese, derfor gikk jeg bort til bokbordet for å se om det var noen interessante bøker der. Ei av teammedlemmene viste meg en bok som hadde betydd veldig mye for henne, hun hadde lest den flere ganger. Det var en bok som het: "Er det virkelig deg Gud". Av Loren Cunningham, grunnleggeren til Ungdom i Oppdrag.
Da jeg leste denne boken var det noe som tente i meg. Den beskrev, slik teamet fra Operasjon Mobilisering også hadde fortalt, det spennende kristenlivet jeg lengtet etter, men dette var enda mer spennende. Boka beskrev et kristenliv der man opplevde Gud på en virkelig måte. Der han grep inn i situasjoner som virket håpløse og Gud bønnhørte dem veldig konkret da de ba. Boka snakket også om det overnaturlige, som det å få syner, åpenbaringer og om å høre Guds stemme. Det mest spennende med det var at det var helt vanlige ungdommer som hadde opplevde dette. Da jeg var ferdig med denne boka ble min tro på at Gud virkelig eksisterer større, og jeg fikk en enda større lengsel etter å bli brukt av Gud. Det var allikevel et par ting som gjorde at jeg ikke trodde at Gud kunne bruke meg på samme måte. Jo, Gud kunne brukte vanlige mennesker slik som i boka, men jeg så på meg selv ikke så vanlig. Jeg tenkte at man måtte være en god porsjon mer åndelig og frimodig hvis man skulle få oppleve dette livet som denne boka beskrev, og det var jeg jo ikke, trodde jeg. Det hele virket veldig uoppnåelig for meg, for jeg hadde problemer nok med å ordlegge meg på norsk. Hvordan kunne jeg da dra på team til utlandet, som de i boka gjorde, når jeg ikke klarte å holde vitnesbyrd eller kommunisere på engelsk? Et eksempler på hvor dårlig jeg var til å være frimodig og til å kunne ordlegge meg var blant annet den gangen jeg ble døpt. Da jeg ble døpt måtte holde et vitnesbyrd foran hele menighetene min, og dette var ikke en særlig god opplevelse for meg. For det første hadde jeg skrevet alt jeg skulle si ned på en lapp så det hørtes veldig monotont ut, og jeg var ganske nervøs så jeg så veldig godt ned på notatene mine slik at de fleste så bare toppen av hodet mitt da jeg stod bak talerstolen, i tillegg snakket jeg veldig lavt. Under vitnesbyrdet mitt ble jeg avbrutt to ganger av noen som ropte ut: "Snakk høyre vi hører ikke hva du sier." Etter dette bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle stå bak en talestol igjen. Dette har jeg ikke holdt.
Jeg jobbet også i en nærradio på denne tiden. Her hadde jeg også skrevet ned alt jeg skulle si, og det hørtes veldig godt. I tillegg syntes jeg at stemmen min var litt for treg og kjedelig, derfor jeg skrudde alltid opp hastigheten på kassettspilleren når jeg snakket slik at det skulle høres litt bedre ut. Det gjorde det jo absolutt ikke, og jeg fikk en ganske merkelig radiostemme.
Så selv om jeg hadde et ønske om å bli brukt av Gud på samme måten som både de fra Operasjon Mobiliserning snakket om og boka til Loren Cunningham, trodde jeg at jeg aldri ville oppnå noe slikt. Men Gud hadde en helt annet syn på meg, og en helt annen plan for mitt liv enn det jeg så selv på dette tidspunktet.
Våren 1989 ble jeg spurt om å være med i ungdomsrådet i menigheten vår. Jeg sa av en eller annen grunn ja til dette, men jeg forsto ikke helt hva de kunne bruke meg til i et ungdomsråd? Dette økte også min frustrasjon over min egen tilkortkommenhet.
På samme tid som jeg ble spurt om å være med i ungdomsrådet fikk jeg en dag en forespørsel om jeg kunne bli med i fengselsarbeidet ut i fra menigheten vår. Jeg svarte ja, og ble med på gruppa som dro. Denne dagen var vi ganske få og det kom mange fanger, jeg ble derfor plassert alene på samtalebordet sammen med seks fanger. Jeg var ganske usikker og sjenert så jeg torde ikke innlede noen samtale med dem. Etter at vi hadde sittet der i omtrent en time snur den ene fangen seg til meg og spør: "Hva gjør du her egentlig?" Jeg tenkte med meg selv etterpå: "Dette kan i hvert fall ikke Gud bruke meg til".
Jeg syntes virkelig det å være en kristen var noe vanskelig og tungt, men allikevel gikk jeg med et ønske og en drøm om å gjøre noe for Gud.

Gjennombruddet
Jeg dro på en kristen ungdomsleir denne sommeren, og min frustrasjon ble bare større under denne leieren. En dag gikk jeg inn i en skog som lå like ved og ropte og gråt ut min frustrasjon til Gud. Jeg ropte ut: ”Jesus jeg ønsker å bli brukt av deg, men jeg mislykkes så alt for ofte i mitt kristenliv, jeg kommer alltid så til kort. Jesus sett meg i frihet! Jesus sett meg i frihet!”
På kveldsmøtet den samme dagen skjedde det noe som forandret hele mitt kristenliv. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå fram på dette møte, for det hadde jeg prøvd så mange ganger tidligere og jeg hadde ikke blitt noe mindre frustrert kristen av det. På grunn av min frustrasjon kom jeg litt sent til dette møte, for jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå dit denne kvelden i det hele tatt. Dette var grunnen til at den eneste plassen jeg fant ledig var på første rad der de som sang i leirkoret satt.

Jeg fikk ikke så mye ut av talen til han som talte, for jeg var mer opptatt med mine frustrasjoner. Da predikanten var ferdig gikk leirkoret opp på plattformen, og det ble innbudt til å komme frem til forbønn. Det var mange personer som kom fram denne kvelden og det ble liten plass helt fremme. De fjernet derfor den første raden. Plutselig, uten at jeg var helt klar over det, sto jeg midt i forbønnskøen. Da kom det en bort til meg å spurte hva mitt behov var. Jeg måtte jo si ett eller annet da, og jeg følte ikke helt for å si: ”Nei, jeg bare står bare her tilfeldigvis, jeg ønsker ikke noe forbønn.” Derfor sa jeg noe som jeg virkelig ønsket; å bli døpt i Den Hellige Ånd, og det var akkurat det som skjedde.
Jeg fikk ikke en veldig kraftig opplevelse, jeg falt ikke i bakken eller plutselig klarte jeg ikke snakke norsk eller noe lignende. Det jeg opplevde var at jeg ble fylt med en glede som jeg ikke hadde opplevd før som kristen, og Gud viste meg en sannhet som satte meg fri. Da jeg før gikk frem til forbønn hadde jeg en forestilling om at hvis jeg skulle oppleve noe med Gud måtte jeg gråte. Derfor prøvde jeg alltid å tenke på de gangene jeg mislyktes i ett eller annet når jeg sto i forbønnskøen, for å få fram noen tårer. Nå sier jeg ikke at det å gråte ut ikke er riktig, i mange tilfeller kan det være det som er det forløsende og det har jeg også opplevd, men det var ikke det jeg trengte denne gangen, for det jeg behøvde var å bli fylt med Guds glede.
Den sannheten Jesus fortalte meg mens jeg sto i Guds nærvær der var: ”Du er alt for problem senteret, du ser hele tiden på dine egne svakheter. Begynn å se på meg, fokuser på hvem jeg er og kan gjøre gjennom deg, for det er gleden i meg som er din styrke”. Da jeg begynte å tilegne meg denne sannheten ble det starten på en indre helbredelse og et mer riktig bilde av Gud. Etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med Jesus vet jeg at han ønsket å fortelle meg (og deg): "Jeg elsker deg Tore, og jeg kan bruke deg akkurat slik du er! Du er verdifull i mine øyne, og jeg ønsker alltid å være nær deg."
Dagen etter var jeg ute på gata, og for første gang opplevde jeg dette spennende i sted for tungt og vanskelig. Neste dag igjen holdt jeg et kort vitnesbyrd foran omtrent 200 ungdommer og det gikk veldig bra. Noe hadde virkelig skjedd, og det var akkurat som en ny verden hadde åpnet seg for meg.
Under høsten opplevde jeg mye nytt og spennende med Gud, både det at jeg fikk oppleve å tale i tunger og at Gud talte konkret til meg. En gang jeg gikk fram og tilbake i hybelen min å ba høyt, som jeg ofte gjorde, opplevde jeg veldig konkret at Gud gav meg et vers som fortalte at han ville bryte ned alle de tankebygningene jeg hadde om meg selv, og som gjorde at jeg så på meg selv som en taper. Dette skriftstedet var:
Jes 25:12.
Dine høye festningsmurer støter han ned, han jevner dem med jorden og styrter dem i støvet.(NO 78/85)

En av de festningsverken som tidlig ble brutt var det med å stå foran andre mennesker å si noe. Fra jeg var liten hadde jeg en drøm om å stå foran andre mennesker og undervise.
Denne høste, etter min opplevelse med Den Hellige Ånd, fikk jeg større tro på at Gud ville bruke meg til å undervise andre. Jeg var som nevnt med i ungdomsrådet i menigheten min, og jeg fikk etter hvert ansvaret for ungdomsmøtene på fredagene. Noe av det jeg gjorde var å sette meg selv opp som taler på disse ungdomsmøtene. Jeg opplevde en frimodighet jeg aldri før hadde opplevd. Jeg hadde absolutt ikke gjort noe slikt et år før. I min iver gjorde jeg nok en del feil også, men jeg er gald for overbærende mennesker i menigheten min og for Guds nåde. Uansett så vet jeg at Gud frydet seg over min frimodighet, lik en far som fryder seg nå et barn begynner å ta de første skrittene. Jeg vet også at Han bryr seg heller ikke så mye om vi har noen fall og at ting er litt ustødig i til å begynne med, men gleder seg over at barnet faktisk tar noen nye skritt.

Gud begynner å forme meg
I begynnelsen var nok ikke mine taler så veldig bra heller, jeg syntes fremdeles andre fikk sagt ting så mye bedre en meg. Dette førte til at jeg ofte leste opp hva andre hadde sagt om temaer som jeg snakket om, inntil en dag da en av ungdommene kom til meg og sa: ”Hvorfor leser du opp ting som andre har skrevet, og sier at andre kan få sagt ting på en bedre måte. Hvis Gud har gitt deg en salvelse til å tale, hvorfor stoler du ikke på Ham?”
Dette fikk åpnet øynene mine til å se denne sannheten: Hvis Gud virkelig har salvet meg til å tale vil han også gi meg de rette ordene når jeg skal tale. Etter dette opplevde jeg mer og mer at Gud virkelig var med meg og gav meg ord når jeg trengte det og min tro på den salvelsen som Gud hadde gitt meg økte.
I det neste året var jeg skikkelig sulten på "ordet" og jeg sugde til meg all undervisning jeg kunne få. Jeg visste også at tiden snart var inne til å gå på en Bibelskole.
Valget ble Salemskolen, en pinsemenighet i Oslo. Jeg gikk der i 1991-92, og jeg opplevde at Gud fikk begynne på nye prosser i meg til å bryte ned ”festningsmurer”. Min største utfordringen, men også det som var mest spennende, var å dra til et annet land på praksis tur. Mine engelskkunnskaper på den tiden var heller dårlig, men jeg hadde et sterkt ønsket om å si noe for det. På praksis perioden i Tsjekkia prøvde jeg på et møte å holde et vitnesbyrd, men fikk fullstedig jernteppe. Jeg husket ikke en gang hva jeg skulle si på norsk.
Det gikk nesten et og et halvt år før jeg igjen prøvde å holde et vitnesbyrd på engelsk, denne gange på Kola i Russland. Til tross for at jeg var rimelig nervøs, gikk det denne gangen veldig bra.

En drøm går i oppfyllese
Fra den gangen jeg leste boka "Er det virkelig deg Gud" av Loren Cunningham hadde jeg en drøm om å være med på det som boka snakket om. Som det å dra til andre land å se at Gud var med og stadfestet sitt ord med tegn og under. Jeg hadde også et ønske om å være omord i barmhjertighetsskipet Anastasis, som det var fortalt spennende historier om i boka. Våren 1993 så jeg en brosjyre om en Go-festival som Ungdom i Oppdrag hadde den sommeren i Kristiansand. Jeg sa til Gud: ”Dit ønsker jeg å dra i sommer, men jeg ønsker ikke å dra dit helt alene!” Noen uker senere var jeg med på en avslutningsfest som Salemskolen hadde. Dette var året etter at jeg gikk der, men jeg hadde vært med på en praksistur noen uker tidligere i Russland derfor var jeg også invitert. Under festen hørte jeg at det var en som snakket om å dra på Go-festivalen til sommeren. Jeg kjente vedkommende litt, og jeg gikk bort til ham og begynte å snakke med ham om det. Han hadde også lyst til å da på team etterpå, og et alternativ som han hadde tenkt på var å dra med på et team som skulle til Sverige og etterpå til Latvia med barmhjertighetsskipet Anastasis. Jeg skjønte ganske raskt at Gud hadde besvart min bønn og også sett mitt ønske om å besøke Anastasis.
Jeg opplevde noen veldig spennende uker der jeg også fikk praktisert litt mer av min litt dårlige engelsk pluss at jeg fikk være med på å se en jente, på omtrent ti år, som var lam i tunga og kunne ikke snakke bli helbredet. Vi hørte at hun kunne si: ”Mamma”. Og dette var den første gang på flere år at hun kunne si det. Vi kunne tydelig se gleden i både moren og barnet sitt ansikt.
Ungdom i Oppdrag fascinerte meg på mange måter, men jeg følte meg ikke klar for å si opp jobben jeg hadde på sjokoladefabrikken Freia, og begynne på fulltid i Ungdom i Oppdrag. En av grunnene var at de betaler ikke lønn til de som jobber der. Det og fult og helt stole på at Gud skulle forsørge meg økonomisk virket veldig skremmende. En annen ting var at for å begynne i UiO måtte jeg ta en DTS (disippeltreningsskole) på minst seks måneder. Jeg hadde jo allerede tatt en bibelskole og jeg visste at det var mye av den samme undervisningen ville jeg få der som jeg hadde hatt på Salemskolen. Så jeg la tanken om å begynne i UiO vekk og begynte å se etter andre måter jeg kunne komme ut i fulltidstjeneste og inn i det kallet Gud hadde for meg.

Mer frustrasjon og veien videre
Jeg hadde lenge visst at Gud hadde kalt meg til å være en lærer og forkynner av Guds ord, derfor gikk jeg en dag til min pastor og lurte om hvordan jeg kunne utvikle dette, og om jeg kunne å få noen større utfordringer. Han gav en anbefalte for mitt kirkesamfunn (Den Frie Evangeliske Forsamling) og oppfordret menigheter til å ta kontakt med meg, jeg fikk også muligheten til å undervise noen søndager i menigheten min. Til å begynne med fikk jeg en del henvendelser fra andre menigheter, men etter hvert stilnet det mer ut, det ble også mindre møter etter hvert der jeg fikk tale i min menighet. Jeg begynte å bli litt frustrert fordi jeg visste at jeg ikke skulle bruke resten av livet mitt på en sjokoladefabrikk, dette var ikke mitt kall.
I 1994/95 dro jeg på en nyttårsleir som Ungdom i Oppdrag hadde. Under denne festivalen ble det reklamert for en ny DTS som skulle begynne neste høst. Det var en ni måneders DTS som hadde mye praksis. Dette var noe jeg syntes hørte veldig spennende ut. Jeg bestemte meg under denne festivalen at jeg skulle ”ta et steg ut i tro,” slutte i jobben jeg hadde, ta denne DTSen og etter hvert begynne på fulltid i Ungdom i Oppdrag.
Mitt første økonomiske under skjedde noen par dager etter at jeg hadde tatt avgjørelsen om å slutte jobben. Vi fikk beskjed fra ledelsen på Freia at de måtte si opp en del ansatte, men hvis noen gikk frivillig innen en fastsatt dato kunne de få
65 000,- kroner som en fallskjerm.
Jeg benyttet meg selvfølgelig av dette tilbudet. Jeg spurte også om jeg kunne få jobbe frem til sommeren, noe jeg også fikk pluss at jeg fikk jobbe mye overtid før jeg sluttet. Dette var den første store bekreftelsen på at jeg var på vei inn i det nye Gud hadde for meg.
På det økonomiske har Gud virkelig forsørget meg i de seks årene (per sommeren 2001) jeg har vært i Ungdom i Oppdrag. Under denne tiden har jeg aldri vært i minus på kontoen, og jeg har blant annet vært minst en gang i året på et utenlands opphold. Til sammen har jeg vært syv ganger i utlandet.
En annen opplevelse som bekreftet mitt valg var den gangen jeg ventet på svar fra DTS søknaden. Siden jeg søkte i februar tok det en god stund før jeg fikk svar. En dag jeg gikk hjem fra jobben ba jeg til Gud: ”Gud jeg ber om at når jeg kommer hjem i dag skal det ligge et svar i posten.” Da jeg kom hjem å så i postkassa lå det en kovelutt fra Ungdom i Oppdrag, Skien, som bekreftet at jeg hadde kommet inn. Dette kan virke som en liten ting, men for meg betydde det veldig mye.

Mitt nye eventyr
Høsten kom og jeg startet på mitt nye eventyr med Gud. Når man er på vei inn i noe nytt vil man også oppleve motstand. Det fikk jeg oppleve mye på min DTS. En del personlige ting kom opp de neste månedene, og jeg gikk igjennom mange tøffe perioder. Det var nok opplevelsen av og ikke helt bli tatt for den jeg var som var tøffest, og jeg visste at grunne var mye meg selv. Til tross for at jeg hadde noen tøffe perioder opplevde jeg at Gud kom med oppmutringer til meg som jeg aldri hadde opplevd før. Dette er jo litt typisk Gud også da. En dag jeg var veldig nedfor og hadde tanker om at jeg var mislykket og absolutt ikke noen Guds mann, kom en av lærerne til meg å sa det samme som en av lederne i en menighet jeg gikk litt i hadde sagt til meg noen dager tidligere: ”Du er en Guds mann, men du tror det ikke selv.” Denne læreren nevnte også at jeg var i en prosess. Jeg var på Guds dreieskive der han formet meg. Noen ganger gikk det i stykker men til slutt vil jeg bli det kar som han hadde tiltenkt meg. Dette ble igjen en oppmuntring om at Gud virkelig brydde seg om meg og ønsket å bruke meg.
Ting ble litt bedre utover DTSen og jeg opplevde også at Gud kunne bruke meg til å sette andre mennesker fri. På praksisperioden, eller outreach som vi i Ungdom i Oppdrag kaller den, var jeg blant annet med på å be for en demonbesatt dame.
Før jeg dro på min outreach til Etiopia ble jeg utfordret til å begynne som DTS stab på Grimerud, hovedsenteret til Ungdom i Oppdrag Norge. Først svarte jeg nei på det, men etter at jeg hadde søkt Gud om det og fikk noen uker til å tenke over det bestemte jeg meg for å bli en del av staben på DTSen på Grimerud.
Hvis jeg før hadde opplevd noen utfordringer, så var det ingen ting i forhold til hva jeg ville oppleve som stab. En av de største utfordringene jeg fikk de neste månedene var å få hovedansvaret og lede et team alene som skulle til Hviterussland. I seg selv kan dette være en stor utfordring, men i tilegg var det mange ytre faktorer som gjorde det ekstra spennende. Her følger et lite utdrag av et nyhetsbrev jeg skrev etter at jeg hadde vært i Hviterussland.

Til Hviterussland
"Vi kommer aldri til å få visene til Neamen" Jeg merket at disse tankene kom til meg. Vi i Hviterussland teamet hadde hatt en samling for å snakket om problemet med å få visumene til Neamen, den Etiopiske studenten. Han trengte visa til Latvia, Estland og Finland. Vi hadde prøvd i en måned nå å få visa til ham. Keth, som var team leder med meg i Norge, hadde nettopp vært i Oslo og snakket med de forskjellige ambassadene, men det virket fremdeles vanskelig. Nå var det bare 4 dager igjen til vi skulle dra og ting så ikke lyst ut. Jeg begynte også å tenke på alle de utfordringen det ville bli å lede et team til et ukjent land, der jeg ikke kjenner til språket eller hvilke farer som ventet. Jeg ba "Herre jeg er utrolig avhengig av deg, jeg kan ikke få til dette alene."
Visaene kom i siste liten og jeg merket at min tro på at Gud virkelig var med økte. Vi hadde fått et motto for turen også: (Ef 3:20) Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss. Under denne outreachen så vi at dette skriftstedet virkelig er sant.
Jeg har vært en person som aldri har vært glad i å ta store risker, jeg har alltid ønsket å ha sikre rammer rundt meg, hatet usikkerhetsmomenter og ble lett bekymret når ting ikke går som det burde, eller når ting ikke er planlagt. Alle disse tingene ble rystet i forberedelsene og under denne turen. Det var akkurat som Gud tok vekk alle trygge rammer rundt meg, og jeg hadde kun Ham å stole på.
"Du kan ikke være riktig klok som begir deg ut på dette" Tenkte jeg i det vi forlot Grimerud på vei til Hviterussland. Jeg begynte jeg å tenke over hvor mange usikkerhetsmomenter det var. For det første var det ikke lås på bakdøra på den bilen vi hadde lånt, båt billettene hadde ikke kommet i tide vi hadde bare med oss en faks kopi og ville vi finne fram i Latvia og til grensebyen Dagapils og til den kirken vi skulle overnatte? Ville vi få visum til Hviterussland, og hva med å finne veien når alt står på russisk og veiene dårlig merket? Ville vi få tak i kart og vei beskrivelse før vi ankom Estland? Vi skulle ha fått det før vi dro, men de som skulle ta det med til oss hadde glemt det. Disse tingen pluss mange flere bekymringer svirret rund i hodet mitt da jeg kjørte bilen mot svenskegrensa.
Hadde det ikke vært for at jeg visste at Gud hadde kalt meg og oss til dette, hadde jeg aldri gjort det. Det er utrolig spennende å ta store risker med Gud, det vil koste noe, men det er verdt det.
Jeg har funnet ut at man har absolutt ingen unnskyldning for ikke å bli brukt av Gud.
Vi var først en uke i Estland før vi dro videre til Hviterussland. Det var meningen at vi skulle ringe noe misjonærer i Hviterussland før vi dro fra Estland. Da vi ringte var de litt overrasket fordi de trodde vi skulle komme uka etter. Da vi kommuniserte like før vi dro var det blitt ganske sent, vi var alle ganske trøtte og dermed hadde vi hadde missforstått noen viktige detaljer. Vi trengte visum til Hviterussland som skulle ordnes i Latvia og vi var avhengig av en tolk og hjelp til det. Det var dette de skule orden for oss. På grunn av at vi kom en uke tidligere sa de at det nå var litt uvisst om de kunne få tak i noen så raskt, men de skulle prøve så godt de kunne å finne noen. De gav oss en veibeskrivelse til en kirke i byen Dagapils i Latvia og sa at vi skulle prøve å finne kirken og ta kontakt med noen der. Vi ba, og dro fra Estland uten å vite om noen sted vi kunne overnatte i denne byen og om noen kunne hjelpe oss med visumene.
Vi fant fram til kirken i Dagapils og misjonærene hadde klart å få kontakt med noen som snakket engelsk og som vi også kunne overnatte hos. Da vi snakket med ham som skulle være tolken vår neste dag var han veldig skeptisk til at vi ville få visumene dagen etter. Det hadde vært en gruppe noen uker tidligere som hadde prøvd, men ikke fått det til. Vi teamet visste at Gud hadde kalt oss til å dra, samtidig hadde vi sett hvordan Gud hadde vært med oss så langt. Så vi ba med stor frimodighet og tillit til at Gud skulle ordne dette for oss.
Da vi kom på konsulatet, var sjefen for konsulatet veldig misstenksom mot oss, og han spurte hvem disse spionen som hele tiden kom til byen Berezino var. Dette var byen vi skulle til og en del utlendinger hadde vært der før oss i denne lille byen i Hviterussland. Ei av teammedlemmene var også fra Amerika gjorde han enda mer mistenksom. Til å begynne med så det mørkt ut for å få visaene til Hviterussland. De ville først ikke gi oss det. Vi ba alle inni oss og vi prøvde å finne ut om det var noen ting som kunne hjelpe oss. Da kom vi på at vi ”tilfeldigvis” hadde tatt med oss studentkortene våre. Noe som vi egentlig ikke normalt sett skulle ha gjort, for de gjaldt jo kun i Norge, men alle hadde dem faktisk med. Da vi brukte disse som beviste på at vi var studenter fikk vi til slutt visumene. Veibeskrivelse gjennom Hviterussland manglet vi fremdeles da vi var på konsulatet, den fikk vi i hendene lik før vi dro ut fra konsulatet. Disse viste seg å være veldig viktig for oss for å kunne finne frem i landet. Vi opplevde også flere under underveis, og denne turen tror jeg for alltid kommer til å bli husket som en stor tros oppmuntrer for meg. Vi fikk også være med på å se at mennesker ble frelst og satt i frihet. Ei dame i en landsby bodde i et hus som det var demoner i, de lagde bråk i et av rommene på natta. Denne damen hadde før vært heksemester i byen, men hadde nå blitt kristen. Vi ba for dette huset og demonen forsvant.

I de siste årene har jeg også opplevd spennende ting med Gud, men jeg tar ikke det med det denne gangen. En ting er i hver fall sikkert: Gud har jobbet kanskje mer i meg enn noen gang når jeg har vært DTS stab. Det er på team at det gode og det dårlige i deg kommer fram, og det kan bli en anledning, det har det hver fall vært for meg, til å jobbe og lære mye om seg selv og om andre.

Jeg ønsker også å gi en sterk anbefaling om å ta en DTS, for dette er en skole der du ikke bare lærer om kristendom som en teori, men du får erfare hva det vil si å være en disippel av Jesus.
Ta gjerne en titt her!

Jeg har opplevd å se at Gud har oppfylt mange av de drømmen som jeg hadde. Jeg har undervist for mange ungdommer, både i Norge og i utlandet og jeg har fått vært med på å se mye av det som Loren Cunningham skrev om i boka ”Er det virkelig deg Gud”
Du kan bestille boka her!

Det jeg ønsker å fortelle deg gjennom mitt vitnesbyrd er at Gud kan bruke deg uansett hvor usikker og sjenert du er, og det er faktisk slik også at når du føler deg svak kan Gud bruke deg sterkt. Du har faktisk ingen unnskylding for ikke å bli brukt av Gud, og han har faktisk et sterkt ønske om å bruke nettopp deg!