Kap. 1
1 Den første bok skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære,
2 inntil den dag da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt.
3 For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidt. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.
4 Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg.
5 For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.
6 De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?
7 Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt.
8 Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.
9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne.
10 Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem,
11 og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!
12 De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berg som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.
13 Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob.
14 Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre.
15 I de dagene stod Peter fram blant brødrene. Det var samlet en flokk på omkring et hundre og tjue. Og han sa:
16 Brødre! Det skriftordet måtte bli oppfylt som Den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus.
17 Han var jo regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten.
18 Han kjøpte en åker for den lønnen han fikk for sin ugjerning. Så styrtet han hodestups ned og revnet, og alle innvollene hans veltet ut.
19 Dette ble kjent for alle som bor i Jerusalem, og de kaller åkeren på sitt eget språk Hakeldama, det betyr Blodåkeren.
20 For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der! – og videre: La en annen overta hans tilsynsembete!
21 Derfor bør en av de menn som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss,
22 like fra han ble døpt av Johannes til den dag han ble tatt opp fra oss – en av disse menn bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse.
23 Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias.
24 Og de bad og sa: Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt
25 til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted.
26 Så kastet de lodd mellom dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve.
Apg 2
1 Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.
2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.
3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.
5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.
6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.
7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?
8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,
9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,
10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Rom,
11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!
12 Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være?
13 Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin!
14 Da stod Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord!
15 For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen!
16 Men dette er det som er sagt ved profeten Joel:
17 Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.
18 Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord.
19 Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer.
20 Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige.
21 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
22 Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet.
23 Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.
24 Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.
25 For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes.
26 Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp.
27 For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse.
28 Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn.
29 Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag.
30 Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone,
31 så var det Messias' oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse.
32 Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det.
33 Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.
34 For David fór ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd,
35 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
36 Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.
37 Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?
38 Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.
39 For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.
40 Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt!
41 De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.
42 De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.
43 Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene.
44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles.
45 De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det.
46 Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold.
47 De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.
