Ut i frihet (fra frustrasjon og strev)

Opprettet lørdag 17. juni 2017 08:40 Publisert Treff: 126

Kategori: Les undervisningen

Brukervurdering:  / 0
DårligBest 

Er du en frustrert kristen? Eller frustrert på Gud? Eller kanskje du til og med er frustrert på kristne og den guden du tror de representerer, eller blitt skuffet av kristne?
Har du hatt følelsen av og aldri klare å leve opp til de krav som blir satt til deg av en Gud eller andre, eller leve hellig nok? Har du prøvd å ta deg sammen, kanskje til og med fastet og bedt for å bli fri dårlige synde vaner, men du finner deg stort sett tilbake, etter en stund, i det samme gamle sporet. Og jo mer du prøver og jo eldre du blir, jo mer frustrert blir du.
Jeg har vært der! Men det finnes en vei ut i frihet.

Du tenker kanskje, å nei, ikke ennå en som har et slags ti stegs program vi må gjøre som vil kanskje føre til frihet, og som ber oss om å be mer og gjøre mer.
Men det jeg skal presenterer for deg her, er ikke å prøve å få deg til å be og lese i Bibelen mer. Jeg vil ikke en gang snakke om at du må synde mindre.
Det jeg vil presentere for deg er to hoved sannheter, som allerede er sant, og du trenger ikke få dem til å bli mer sanne heller. Jeg ønsker bare at du skal få tak i disse to sannhetene! Og de vil lede deg ut i frihet, selv fra dårlige syndevaner.

En personlig historie
Jeg satt på Starbucks i Chiang Mai Thailand, og var frustrert over kristenlivet mitt. Jeg hadde allerede vært fulltidsmisjonær i rundt åtte år, og jobbet med misjon i rundt 15 år. Jeg hadde sett en del frukter av det arbeidet jeg var en del av, mange hadde blitt kristne og jeg var aktivt involvert i undervisning og disippel gjøre et folkeslag. Jeg hadde også undervisning på nettet som var populær og fruktbar.
Allikevel følte jeg meg mislykket, jeg følte jeg fremdeles ikke fikk til kristenlivet mitt skikkelig.
Jeg hadde i grunnen hatt den følelsen så lenge jeg kunne huske, selv om det hadde gått litt i opp og ned. Det var tider der jeg følte jeg fikk til kristenlivet ganske bra. Det kunne være alt fra at jeg fikk noen oppmuntringer, til at jeg gikk på bibelskoler, gjort noe bra for Gud, så store resultater av det jeg gjorde eller ikke hadde falt i noen av de klare store syndene på en stund.

Da jeg satt på denne kafeen hadde jeg passert førti år, og kanskje jeg var litt i en førtiårs krise, tenkte jeg? Men jeg fikk ikke helt dette til å stemme heller, for jeg husket at noe av den samme frustrasjonen var der når jeg var tyve og tredve årene, men kanskje ikke fult så sterk.
Det var litt bedre til tider da jeg var i tenårene og begynnelsen av tyveårene, da hadde jeg hvertfall et større håp om å "få til" kristenlivet. Jeg var ung og tenkte at dette skal jeg klare, jeg skal bli mer lik Jesus i alle ting, og leve et perfekt hellig og overgitt liv. Jeg skal leve hundre prosent for Gud!

Jeg hørte en del forkynnelse om viktigheten av å leve hellig, og jeg prøvde av hele mitt hjerte og oppfylle det. Jeg fastet opptil tre uker av gangen, jeg ba mye, noen ganger flere timer om dagen, jeg leste i Bibelen hver dag og prøvde så godt jeg kunne å kjempe imot "kjødets lyst", men til slutt virket det som om jeg aldri vant over det.

I religiøs forstand har jeg aldri levd et umoralsk og utsvevende liv. Jeg har aldri vært full, jeg har i ikke løyet mye, jeg har ikke vært en tyv, selv om jeg stjal en sjokolade da jeg var rundt 10 år gammel. Jeg har kun hatt sex med en person, og det er med min kone og jeg har hatt en høy grad av integritet og har et moralsk godt vitnesbyrd, selv etter å ha levd som singel i Thailand i over ti år.
På tross av dette, følte jeg meg mislykket og var nesten i fred med å bli apatisk og å miste noe av troen min.
Før jeg hadde dratt på denne kaffen hadde jeg bestemt meg å overvinne fristelsen til å se på en kvinne med et seksuelt begjær. Det hadde gått bra en stund, men på denne kaffen tok jeg meg selv i å se på en av de kvinnelige servitørene med litt begjær.

Jeg var så skuffet over meg selv igjen, og jeg tenkte: Dette livet er umulig, jeg kan ikke leve det og jeg følte for å totalt resignere. Ikke det at jeg plutselig ville falle i et helt umoralsk liv, som finne meg en prostituert eller noe slikt, men jeg følte faktisk litt på å gi opp troen, og det førte meg inn i en tid med apati. Du kan godt si jeg hadde en troskrise, der jeg virkelig begynte å sette spørsmålstegn ved mye av det jeg hadde hørt forkynt, og selv det jeg personlig hadde forkynt de siste tyve årene. Spesielt når det kom til et seirende kristenliv, det å prøve og "korsfeste kjødet" og å prøve og leve et hellig liv.
Jeg så en del av denne frustrasjonen i de jeg hadde disippelgjort også. Ikke det at vi aldri så fukter, men det var ikke alltid fruktene varte lenge. Selv om de jeg var med på å disippelgjøre her ute i Thailand hadde en tro på Jesus, så jeg ofte at de falt inn i gamle synder igjen som for eksempel: drikke seg full, lyve og gambling. Jeg hadde prøvd å undervise dem at alt dette var synd og galt, og de var enige det, men allikevel etter en stund, så falt de inn i de samme syndene igjen.
Jeg hørte dem til og med gav nyttårsforsetter, og jeg gjorde dem selv til tider, men de varte kun i noen uker, og de og jeg, var tilbake i det gamle sporet igjen.
Jeg begynte virkelig å sette spørsmålstegn ved mye av det jeg hadde hørt undervist, spesielt om å prøve å bli en bedre person eller bli en "bedre" kristen og leve et seirende kristen. Eller leve hundre prosent for Gud.

Jeg hadde hørt mye snakk om nåden, men for meg virket det som om nåden var noe litt abstrakt og noe som vi igjen måtte prøve å nå opp til. Det handlet mye om å klare og holde den "onde meg" i sjakk. Jeg hørte at nåden var kraft til å stå imot den onde side av oss selv, så vi ikke syndet, men fremdeles virket dette helt uoppnåelig. Så hva var nåden for egentlig? Jeg forstod at det også handlet om tilgivelse og ny start, men var det dette livet Gud ønsket for oss her nede: Prøve så godt vi kan, og når vi faller; be om tilgivelse og nåde, føle seg skamfull og elendig for en stund og så prøve på nytt igjen. Hvis dette var kristenlivet ville det vært bedre å ikke vært en kristen, for dette høres mer ut som helvete enn himmelen her nede.

Da jeg satt på Starbucks i Chiang Mai, Thailand, hadde jeg også nylig undervist på en mini bibelskole der mange hadde en vanskelig bakgrunn. Noen var nye kristne, og noen var bare litt interesserte. Jeg hadde en ganske dårlig tolk, som frustrerte meg, og elevene virket heller ikke veldig interesserte i det jeg underviste, mulig på grunn av den dårlig tolkningen.  

En jente var mye på telefonen, og hun tok med seg en person ut og inn av klasserommet flere ganger. En dag hadde jeg fått litt nok og var lettere irritert. Jeg tenkte: Eier de ikke respekt for meg i det hele tatt! Jeg samlet dem og kraftig irettesatte dem. Jeg sa: Her bruker jeg en uke av min tid og mine egne penger (jeg underviste gratis, for jeg var jo misjonær)for å komme å dele med dere, og dere kan ikke respektere det (min irettesettelse var litt lenger, men det var hva jeg formidlet).

Hun som ledet skolen var ikke helt glad for min irettesettelse. Hun sa bare: Husk på bakgrunnen deres og at ikke alle er kristne. Jeg ble aldri bedt tilbake for å undervise igjen til denne skolen.
Selv om det jeg underviste var bra, gjorde den lille handling min til at jeg sannsynligvis ødelagte for effekten av hele mitt budskap om Guds kjærlighet og nåde.
I ettertid så jeg hvor arrogant mitt hjerte hadde vært også, og jeg var igjen veldig skuffet over meg selv. Jeg følte jeg saboterte meg selv, og det var ikke første gangen at dette skjedde. Jeg tenkte: Er dette virkelig meg?

Jeg var også redd for av og til at noen av mine tanker, som blant annet nevnt over, var den virkelige meg, og at jeg en dag ville gjøre noe av det som var i tankene mine. Jeg var av og til rett og slett redd for meg selv.
Jeg hadde hørt noen undervise om at vi hadde to naturer og vi måtte passe nøye på at den onde naturen ikke fikk fritt spillerom. Som sagt så følte jeg at jeg klarte jeg det sånn nogen-lunde bra av og til, men ofte var det som den onde delen av meg fikk overhånd, og jeg var til tider veldig redd for at den onde meg kanskje en dag ville ta mer og mer over. Derfor prøvde jeg på alle mulige måter å prøve å leve et hellig liv både i tanker, ord og gjerninger, men satt likevel igjen med følelsen at jeg ikke fikk det til, og jeg skuffet til tider både Gud, meg selv og andre.

Da jeg satt på Stabucks i Chaing Mai og tenkte gjennom kristenlivet mitt, føltes det ut som jeg hadde kommet til slutten av meg selv, og på sett og vis hadde jeg kanskje det også. Jeg tenkte: Er dette virkelig slik kristenlivet skal være? Et konstant strev om å få det til? Jeg sa til meg selv og til Gud: «Jeg vet ikke om jeg kan holde dette ut lenger!»
Jeg forlot ikke troen min, men jeg gikk gjennom noen uker med åndelig apati, inntil en dag da jeg kom over en bok som forklarte meg, ut i fra Bibelen, om min sanne identitet.
Da plutselig gikk opp for meg, du kan gjerne si at Gud gav meg en åpenbaring, om hvem jeg er og hvordan Gud virkelig så på meg, og det snudde veldig mye på hode for meg. I tillegge hjalp det meg til å forstå en del av det Paulus skriver (som at vi er hellige, at vi er et tempel for den Hellige Ånd, at vi allerede er korsfestet med Kristus o.s.v.) på en ny måte, slik at jeg praktisk og enkelt forstod det!

Jeg tror ikke min historie er unik, jeg har sett både i media og møtte mennesker som kan identifisere seg med meg, og mange av dem har til og med forlatt sin tro på grunn av dette strevet jeg beskriver. Og jeg både ser, hører og treffer mennesker som fremdeles sliter mye med det samme som jeg gjorde. De prøver "å få til" kristenlivet, men de har problemer med å se to sannheter jeg vil presentere for deg i denne undervisningen, som har ført meg ut i frihet og jeg er ikke lenger en strevde kristen som prøver å få til et kristenliv.
John 8:32
Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

John 8:36
Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.


Et forkludret bilde


Helt siden tidenes morgen har både vårt bilde av Gud og bilde av hvem mennesket er, vært under angrep.
Mange har et bilde av Gud som en hevngjerrig ørkengud eller en dommer som er ute etter å finne alt som er feil med deg.  
Og: Mange har et bilde av at mennesket bare er noen skitne usle skapninger, som kanskje kan komme til en himmel, hvis de har oppført seg nogenlunde bra.
Eller dette, som vi blir fortalt på skolen: Vi er bare er noen dyr, skapt i apenes bilde, og du er unnskyldt hvis du skulle oppføre deg dyrisk på en eller annen måte, som for eksempel utroskap.

Helt fra starten av har vi blitt lurt. Vi har blitt lurt til å tro galt om hvem Gud er og om hvem vi i sannhet er.
I begynnelsen av Bibelen kan vi lese om dette. Det var en slange som formidlet at Gud skjuler noe godt for menneskene, og at Gud han kan ikke være helt god, men hvis dere gjør som jeg sier, spiser av treet som som gir kunnskap om godt og ondt, så vil dere selv bli lik Gud og få kunnskap om hva som er godt og ondt, og dere trenger egentlig ikke Gud.
Han sa også at de ville bli akkurat slik som Gud er, men var dette sant?  
For det første: Hadde Gud skjult noe for dem og hadde han ikke et ønsket om det beste for Adam og Eva, da han sa de ikke skulle spise av treet om godt og ondt? Nei på ingen måte! Han ønsket ikke at de skulle ha kunnskap om godt og ondt, han ønsket bare å ha fellesskap med dem.

For det andre: ville de bli lik Gud hvis de spiste av treet, svaret er nei, de var allerede lik Gud, for de var allerede skapt i Guds bilde. Helt fra begynnelsen av ville djevelen skap et annet bilde av menneskene enn det bildet Gud hadde skapt dem i.

Etter Adam og Eva hadde spiste av dette treet har mennesket til alle tider prøvd å finne ut hva som er rett og galt og godt og ondt, og de har prøvd å bli lik Gud eller være Gud, de har prøvd på mange måter å skape sitt eget bilde av hvem menneskene er og hvem Gud er, på grunn av denne synden: Finne ut hva som er rett og galt, godt og ondt.
Hvis du prøver å bli lik Gud ved å finne ut hva som er rett og galt, spiser du av det samme treet som Adam og Eva gjorde, du har falt for den samme løgnen som slangen serverte dem i Edens hage.

Finne ut hva som er rett og galt
All religion er bygd opp rundt dette: Hva er rett, hva er galt og hva er ondt, hva er godt.
Når vi prøver å finne ut ting ut på egenhånd, vil vi selv bli guder. Når vi selv begynner å bestemme hva som er synd og ikke synd, godt eller ondt, rett eller galt, kan det føre til ekstreme lærer som du blant annet finner i Islam dere andre har bestemt hva som er godt og ondt.
Du kan også finne mennesker som har gått i den andre grøften: De veldig liberale, der vi selv kan bestemmer om dette er godt eller ondt fra hva vi føler i øyeblikket.

Noen tenker febrilsk: Hvis vi ikke vet hva som er rett og galt, så vil jeg eller andre bare synde som bare det, vi må da ha noe som hinderet oss i dette? Da vi jeg spørre deg dette: Hva med kjærligheten?

Det er så mange kristne som hele tiden stresser med om de har uoppgjorte synder i livet sitt. De selvransaker seg selv flere ganger om dagen, og er konstant redd for at de har uoppgjorte synder. De søker etter å finne ut om de har gjort rett eller galt. Dette er fremdeles å spise av treet om godt og ondt.

I utgangspunktet ønsker Gud ikke at du skal ha kunnskap om rette og galt, men han vil at du skal bli kjent med han! Og ikke bare det, men han vil at du skal bli kjent med den han har skapt deg til å være, hvor høyt du er elsket, hvor verdifull du er og at du derfor med trygghet kan sette din lit til ham, at han vil lede deg til det som er rett og godt og bort fra det som er ondt og galt. Vi er ikke skapt for å finne ut dette, og spesielt ikke på egenhånd.
Mer kunnskap vi har om kjærligheten, som er Gud, mer vil vi automatisk bli lært opp til å vite hva som er galt og rett (Heb 5:14). Ofte snur en del på det, vi må vite hva som er synd før vi kan finne Gud.

Ofte har vi fokus på at vi må finne Gud, men hva om Gud allerede har funnet deg, og det eneste han vil er å bli kjent med deg og ha fellesskap med deg?  

Gud, i Jesus Kristus, kom ned til denne jorden nettopp for å finne å bringe oss tilbake til Gud. Jesus har allerede funnet deg! Du trenger bare å se det. Du kan også si han har allerede gjort alt klart, han har forsonet eller forliket verden med seg selv.

2 Kor 5:19
for Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss.

Hvordan blir vi lik Jesus?
Du blir ikke mer lik Gud eller Jesus ved å konstant prøve å finne ut hva som du gjør rett og hva du gjør galt. Kunnskapen du trenger handler ikke om å finne ut hva som er rett og galt! Men det er å vite hvem Gud er og hvem du er! Og da vil du ikke gjøre det som er galt.

Vi mennesker, siden vi spiste av treet, søker hele tiden etter å bli perfekte. Vi kan ofte bruke utrykk som: Vi må bli som Jesus, vi må prøve å bli mer lik ham. Vi har slagord som: Hva ville Jesus ha gjort, og vi er hele tiden på jakt etter å gjøre ting mer perfekte og prøve å være noen vi ennå ikke er, og som vi innerst inne føler vi aldri kan klare å være.
Hvem klarer i ord handlinger og gjerninger og gjøre alt perfekt slik Jesus gjorde det, og prøve og være ham? Hvis vi forsøker hele tiden prøver på dette faller vi igjen inn i denne fellen igjen: Prøve å finne ut hva som er godt og ondt, og vi spiser fremdeles fra treet som Adam og Eva spiste av.

Vi prøver på noe som er umulig, og som du konstant vil mislykkes i. Når du er i denne tredemøllen, som jeg var, vil du bli, eller være, en frustrert kristen, og du vil også lett bli utbrent og ofte vil det føre deg inn i apati, eller i verst fall at du gir avkall på din tro.  

Hva om de gode nyheter som evangeliet betyr, faktisk er god nyheter, ikke bare for de ikke kristne, men også etter at du har blitt en kristen?
Hva om du allerede var lik Gud, og Jesus er en del av deg?
Blasfemi, vil kanskje noen si, og de sa det sikkert om Paulus og Johannes også når de sa det samme (1Joh 4:17 og Ef 2:20).

Hva om det handlet om å oppdage han som har blitt ett med deg og som bor i deg? Og hva om det handler om å oppdage det bildet Gud har skapt deg i og at du har høy verdi!  
Jeg er overbevist om at det er disse to tingene det hele handler om, og som Jesus, Paulus, Johannes og mange andre forfattere av Bibelen ønsket også å formidle oss: At Gud er i sannhet god, og at du er skapt i hans perfekte bilde, høyt elsket, verdifull og fult ut akseptert av ham, og at du er dette akkurat nå!

Mange mennesker prøver å bli kjent med seg selv. De ønsker å finne ut hvem man virkelig er. Man har til og med mange tester på dette, men den eneste måten du vil lære deg selv å kjenne på, er å bli bedre og bedre kjent med din skaper! Og hvis ditt bilde av ham er feil, vil du kunne lett reflektere dette. Hvis du tror Gud er ofte sint, og konstant fordømmer synd og syndere, vil dette også reflektere dine ord og handlinger.

En oppdagelsesreise

Kristenlivet handler om en oppdagelsesreise om hvem Gud er og du er, hvem han har kalt deg til å være, ikke om å prøve og bli et bedre menneske eller få en bedre oppførsel. Din oppførsel vil automatisk følge din oppdagelse. Når du oppdager mer og mer av kjærligheten, vil du også leve den ut, uten noe stress eller strev.
Du trenger å oppdage hvem han som skapte deg er, som er i sannhet kjærlighet, og hvem du er!

En skidzofren gud?
En schizofren gud?
Som nevnt så har det vært forvirring rundt Guds identitet og vår identitet, og religiøsitet er en stor årsak til denne forvirringen. Den gir ofte et tosidig bilder av hvem Gud er og vi er.
Jeg var en person som til tider var veldig forvirret rundt min og Gud sin identitet.

For jeg hørte på den ene siden om en Gud som tillot at alle ting skjedde, og at han var ofte veldig dømmende, sint og at han på sett og vis stod bak drap, mord og alt det ondt som skjedde i denne verden. Eller at Gud ble fremstilt som en sint Gud som hatet alle som gjorde gale ting, synd, men på samme tid en Gud som var kjærlighet, elsket alle i denne verden og full av nåde.
Jeg fikk disse to tingene ikke til å henge sammen.  

Jeg hørte også at jeg på den ene siden bare var jeg bare et veldig synfull og et ondt menneske, og at jeg bare var støv og ubetydelig, men på den andre siden hørte jeg at vi var en nye skapninger, at jeg var rettferdig, verdifull og høyt elsket?
Jeg fikk heller ikke disse to tingene til helt å henge sammen, de samstemte ikke.

En forklaring jeg fikk var at det var to deler av meg, en ond en god, men hvem av dem var jeg virkelig? Jeg følte jeg var mye mer som den onde, Mr. Hyde, som gjorde det onde jeg viste jeg ikke burde gjøre. Jeg prøvde å være den gode Dr. Jekly, for da ville Gud kunne elske meg, tenkte jeg litt ubevisst. Så jeg strevde å prøvde så godt jeg kunne.
Min litt ubevisste konklusjon var ofte: Hvis jeg bare oppfører meg sånn nogenlunde bra, så gjør jeg ikke Gud sint, og da er jeg elsket og har verdi, men når jeg oppfører meg dårlig, klarer ikke Gud å holde meg ut med meg, og han vil da snu ryggen til meg.

Et annet litt ubevisst spørsmål jeg hadde var: Hvis Gud ikke elsket hele meg, hvordan kan han elske meg i det hele tatt?
Jeg visste at Gud ikke elsket det som er ondt, det ville være imot hans karakter og vesen, så hvis min identitet var halvt ondt, og halvt god, kunne ikke Gud elske hele meg, for da ville Gud ha vært litt ond også. Jeg visste at denne tankegangen om to naturer ikke helt stemte, så jeg var veldig forvirret.

Mitt spørsmål i denne undervisningen er: Hvem er Gud egentlig og hvem er du? Når du ser svaret på disse spørsmålene, vil du også vandre ut i den friheten du er kalt til!

Gode nyheter!
Jeg er misjonær og mitt fokus er å nå ut med de gode nyhetene, derfor har mitt spørsmål ofte vært: Hvordan kan vi effektivt nå ut til denne verden med de gode nyhetene!
For det første så handler det om: De gode nyhetene!! Ikke fordømmende nyheter, ikke dømmende nyheter, ikke triste nyheter, ikke deprimerende nyheter, ikke skremmende nyheter og ikke triste nyheter, ikke nyheter som bringer frykt, men de GODE nyhetene. Evangeliet betyr: Gode nyheter! Og hva er de gode nyhetene?
Jo at Gud er for deg og elsker deg utrolig høyt, og ikke en bare en del av deg (som for eksempel din ånd), men hele deg!  

Det andre som henger nøye sammen, for at vi effektivt kan nå ut til en deprimerende, fryktsom og syndefull verden, er hvordan du ser på Gud. Dette igjen avgjør hvordan du ser på deg selv, som igjen vil påvirke ditt syn på andre.
Hvis du for eksempel har et syn på en Gud som dømmer deg, som dessverre mange kristne har uten at de kanskje er helt bevisst på det, vil du også ofte fordømme deg selv og igjen lett dømme andre.
Disse tre tingene henger sammen, derfor er det veldig avgjørende at du får det første rett.

Jeg hevder jeg ikke at jeg vet alt om Gud og at jeg har det hundre prosent korrekte bilde av Ham, men jeg håper jeg har rive ned noen vrangforestillinger du kan ha hatt om han, og også om hvem du er, for som sagt: Du også er skapt i Hans bilde.

Se to andre undervisningen som handler om hvem Gud er og hvem er du?


Visjonen bak denne siden

1. Oppmuntre deg til å vokse i kristenlivet og en dypere forståelse av hvem Gud er og hans kjærlighet!
2. Hjelpe deg til å stå imot vår fiende, djevelen, slik at du kan få oppleve å leve et seirende kristenliv! Jak 4:7
3. Inspirere deg til å undervise andre!
4. Utruste og inspirere deg slik at du kan gå ut og fortelle andre om de gode nyhetene!