Ut i frihet (fra frustrasjon og strev)

Opprettet lørdag 13. mai 2017 08:40 Publisert Treff: 37

Kategori: Les undervisningen

Brukervurdering:  / 0
DårligBest 

Er du en frustrert kristen? Eller frustrert på Gud? Eller kanskje du til og med er frustrert på kristne og den guden du tror de representerer, eller blitt skuffet av kristne?
Har du hatt følelsen av og aldri klare å leve opp til de krav som blir satt til deg av en Gud eller andre, eller leve hellig nok? Har du prøvd å ta deg sammen, kanskje til og med fastet og bedt for å bli fri dårlige synde vaner, men du finner deg stort sett tilbake, etter en stund, i det samme gamle sporet. Og jo mer du prøver og jo eldre du blir, jo mer frustrert blir du.
Jeg har vært der! Men det finnes en vei ut i frihet.

Du tenker kanskje, å nei, ikke ennå en som har et slags ti stegs program vi må gjøre som vil kanskje føre til frihet, og som ber oss om å be mer og gjøre mer.
Men det jeg skal presenterer for deg her, er ikke å prøve å få deg til å be og lese i Bibelen mer. Jeg vil ikke en gang snakke om at du må synde mindre.
Det jeg vil presentere for deg er to hoved sannheter, som allerede er sant, og du trenger ikke få dem til å bli mer sanne heller. Jeg ønsker bare at du skal få tak i disse to sannhetene! Og de vil lede deg ut i frihet, selv fra dårlige syndevaner.

En personlig historie
Jeg satt på Starbucks i Chiang Mai Thailand, og var frustrert over kristenlivet mitt. Jeg hadde allerede vært fulltidsmisjonær i rundt åtte år, og jobbet med misjon i rundt 15 år. Jeg hadde sett en del frukter av det arbeidet jeg var en del av, mange hadde blitt kristne og jeg var aktivt involvert i undervisning og disippel gjøre et folkeslag. Jeg hadde også undervisning på nettet som var populær og fruktbar.
Allikevel følte jeg meg mislykket, jeg følte jeg fremdeles ikke fikk til kristenlivet mitt skikkelig.
Jeg hadde i grunnen hatt den følelsen så lenge jeg kunne huske, selv om det hadde gått litt i opp og ned. Det var tider der jeg følte jeg fikk til kristenlivet ganske bra. Det kunne være alt fra at jeg fikk noen oppmuntringer, til at jeg gikk på bibelskoler, gjort noe bra for Gud, så store resultater av det jeg gjorde eller ikke hadde falt i noen av de klare store syndene på en stund.

Da jeg satt på denne kafeen hadde jeg passert førti år, og kanskje jeg var litt i en førtiårs krise, tenkte jeg? Men jeg fikk ikke helt dette til å stemme heller, for jeg husket at noe av den samme frustrasjonen var der når jeg var tyve og tredve årene, men kanskje ikke fult så sterk.
Det var litt bedre til tider da jeg var i tenårene og begynnelsen av tyveårene, da hadde jeg hvertfall et større håp om å "få til" kristenlivet. Jeg var ung og tenkte at dette skal jeg klare, jeg skal bli mer lik Jesus i alle ting, og leve et perfekt hellig og overgitt liv. Jeg skal leve hundre prosent for Gud!

Jeg hørte en del forkynnelse om viktigheten av å leve hellig, og jeg prøvde av hele mitt hjerte og oppfylle det. Jeg fastet opptil tre uker av gangen, jeg ba mye, noen ganger flere timer om dagen, jeg leste i Bibelen hver dag og prøvde så godt jeg kunne å kjempe imot "kjødets lyst", men til slutt virket det som om jeg aldri vant over det.

I religiøs forstand har jeg aldri levd et umoralsk og utsvevende liv. Jeg har aldri vært full, jeg har i ikke løyet mye, jeg har ikke vært en tyv, selv om jeg stjal en sjokolade da jeg var rundt 10 år gammel. Jeg har kun hatt sex med en person, og det er med min kone og jeg har hatt en høy grad av integritet og har et moralsk godt vitnesbyrd, selv etter å ha levd som singel i Thailand i over ti år.
På tross av dette, følte jeg meg mislykket og var nesten i fred med å bli apatisk og å miste noe av troen min.
Før jeg hadde dratt på denne kaffen hadde jeg bestemt meg å overvinne fristelsen til å se på en kvinne med et seksuelt begjær. Det hadde gått bra en stund, men på denne kaffen tok jeg meg selv i å se på en av de kvinnelige servitørene med litt begjær.

Jeg var så skuffet over meg selv igjen, og jeg tenkte: Dette livet er umulig, jeg kan ikke leve det og jeg følte for å totalt resignere. Ikke det at jeg plutselig ville falle i et helt umoralsk liv, som finne meg en prostituert eller noe slikt, men jeg følte faktisk litt på å gi opp troen, og det førte meg inn i en tid med apati. Du kan godt si jeg hadde en troskrise, der jeg virkelig begynte å sette spørsmålstegn ved mye av det jeg hadde hørt forkynt, og selv det jeg personlig hadde forkynt de siste tyve årene. Spesielt når det kom til et seirende kristenliv, det å prøve og "korsfeste kjødet" og å prøve og leve et hellig liv.
Jeg så en del av denne frustrasjonen i de jeg hadde disippelgjort også. Ikke det at vi aldri så fukter, men det var ikke alltid fruktene varte lenge. Selv om de jeg var med på å disippelgjøre her ute i Thailand hadde en tro på Jesus, så jeg ofte at de falt inn i gamle synder igjen som for eksempel: drikke seg full, lyve og gambling. Jeg hadde prøvd å undervise dem at alt dette var synd og galt, og de var enige det, men allikevel etter en stund, så falt de inn i de samme syndene igjen.
Jeg hørte dem til og med gav nyttårsforsetter, og jeg gjorde dem selv til tider, men de varte kun i noen uker, og de og jeg, var tilbake i det gamle sporet igjen.
Jeg begynte virkelig å sette spørsmålstegn ved mye av det jeg hadde hørt undervist, spesielt om å prøve å bli en bedre person eller bli en "bedre" kristen og leve et seirende kristen. Eller leve hundre prosent for Gud.

Jeg hadde hørt mye snakk om nåden, men for meg virket det som om nåden var noe litt abstrakt og noe som vi igjen måtte prøve å nå opp til. Det handlet mye om å klare og holde den "onde meg" i sjakk. Jeg hørte at nåden var kraft til å stå imot den onde side av oss selv, så vi ikke syndet, men fremdeles virket dette helt uoppnåelig. Så hva var nåden for egentlig? Jeg forstod at det også handlet om tilgivelse og ny start, men var det dette livet Gud ønsket for oss her nede: Prøve så godt vi kan, og når vi faller; be om tilgivelse og nåde, føle seg skamfull og elendig for en stund og så prøve på nytt igjen. Hvis dette var kristenlivet ville det vært bedre å ikke vært en kristen, for dette høres mer ut som helvete enn himmelen her nede.

Da jeg satt på Starbucks i Chiang Mai, Thailand, hadde jeg også nylig undervist på en mini bibelskole der mange hadde en vanskelig bakgrunn. Noen var nye kristne, og noen var bare litt interesserte. Jeg hadde en ganske dårlig tolk, som frustrerte meg, og elevene virket heller ikke veldig interesserte i det jeg underviste, mulig på grunn av den dårlig tolkningen.  

En jente var mye på telefonen, og hun tok med seg en person ut og inn av klasserommet flere ganger. En dag hadde jeg fått litt nok og var lettere irritert. Jeg tenkte: Eier de ikke respekt for meg i det hele tatt! Jeg samlet dem og kraftig irettesatte dem. Jeg sa: Her bruker jeg en uke av min tid og mine egne penger (jeg underviste gratis, for jeg var jo misjonær)for å komme å dele med dere, og dere kan ikke respektere det (min irettesettelse var litt lenger, men det var hva jeg formidlet).

Hun som ledet skolen var ikke helt glad for min irettesettelse. Hun sa bare: Husk på bakgrunnen deres og at ikke alle er kristne. Jeg ble aldri bedt tilbake for å undervise igjen til denne skolen.
Selv om det jeg underviste var bra, gjorde den lille handling min til at jeg sannsynligvis ødelagte for effekten av hele mitt budskap om Guds kjærlighet og nåde.
I ettertid så jeg hvor arrogant mitt hjerte hadde vært også, og jeg var igjen veldig skuffet over meg selv. Jeg følte jeg saboterte meg selv, og det var ikke første gangen at dette skjedde. Jeg tenkte: Er dette virkelig meg?

Jeg var også redd for av og til at noen av mine tanker, som blant annet nevnt over, var den virkelige meg, og at jeg en dag ville gjøre noe av det som var i tankene mine. Jeg var av og til rett og slett redd for meg selv.
Jeg hadde hørt noen undervise om at vi hadde to naturer og vi måtte passe nøye på at den onde naturen ikke fikk fritt spillerom. Som sagt så følte jeg at jeg klarte jeg det sånn nogen-lunde bra av og til, men ofte var det som den onde delen av meg fikk overhånd, og jeg var til tider veldig redd for at den onde meg kanskje en dag ville ta mer og mer over. Derfor prøvde jeg på alle mulige måter å prøve å leve et hellig liv både i tanker, ord og gjerninger, men satt likevel igjen med følelsen at jeg ikke fikk det til, og jeg skuffet til tider både Gud, meg selv og andre.

Da jeg satt på Stabucks i Chaing Mai og tenkte gjennom kristenlivet mitt, føltes det ut som jeg hadde kommet til slutten av meg selv, og på sett og vis hadde jeg kanskje det også. Jeg tenkte: Er dette virkelig slik kristenlivet skal være? Et konstant strev om å få det til? Jeg sa til meg selv og til Gud: «Jeg vet ikke om jeg kan holde dette ut lenger!»
Jeg forlot ikke troen min, men jeg gikk gjennom noen uker med åndelig apati, inntil en dag da jeg kom over en bok som forklarte meg, ut i fra Bibelen, om min sanne identitet.
Da plutselig gikk opp for meg, du kan gjerne si at Gud gav meg en åpenbaring, om hvem jeg er og hvordan Gud virkelig så på meg, og det snudde veldig mye på hode for meg. I tillegge hjalp det meg til å forstå en del av det Paulus skriver (som at vi er hellige, at vi er et tempel for den Hellige Ånd, at vi allerede er korsfestet med Kristus o.s.v.) på en ny måte, slik at jeg praktisk og enkelt forstod det!

Jeg tror ikke min historie er unik, jeg har sett både i media og møtte mennesker som kan identifisere seg med meg, og mange av dem har til og med forlatt sin tro på grunn av dette strevet jeg beskriver. Og jeg både ser, hører og treffer mennesker som fremdeles sliter mye med det samme som jeg gjorde. De prøver "å få til" kristenlivet, men de har problemer med å se to sannheter jeg vil presentere for deg i denne undervisningen, som har ført meg ut i frihet og jeg er ikke lenger en strevde kristen som prøver å få til et kristenliv.
John 8:32
Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

John 8:36
Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.
.........

Se mer og se eller lytt til ukens undervisning fremover i mai og juni!

Visjonen bak denne siden

1. Oppmuntre deg til å vokse i kristenlivet og en dypere forståelse av hvem Gud er og hans kjærlighet!
2. Hjelpe deg til å stå imot vår fiende, djevelen, slik at du kan få oppleve å leve et seirende kristenliv! Jak 4:7
3. Inspirere deg til å undervise andre!
4. Utruste og inspirere deg slik at du kan gå ut og fortelle andre om de gode nyhetene!