I denne lignelsen er det faktisk to sønner som ikke har et rett bilde av sin far. Den fortapte sønn føler seg fordømt fordi han har gjort så mye galt, og han lurer på om han kan få tilgivelse hos sin far. Den hjemmeværende sønn hadde trofast jobbet og holdt seg til sin far hele tiden, og aldri gjort noen store synder. Da han får høre om at broren har kommet hjem, at faren har tatt imot ham med åpne armer og i tillegg holder en fest for ham blir han dømmende og bitter, hør hva han sier: Luk 15:28-32
Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.
Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Den hjemmeværende sønn trodde faren så til hans gjerninger, og at gjerningene gjorde ham til en mer elsket sønn, men faren elsket like mye den hjemmeværende som den bortkommende. Dette hadde ikke gått opp for sønnene hans. Det som var felles for dem begge var at de trodde de ikke var bra nok til å bli kalt sønner, før de hadde gjort seg fortjent til det. Den eldste sa: "Se, i så mange år har jeg tjent deg." Han så på seg selv som en tjener ikke som en sønn. Og han trodde gjerningene han hadde gjort, gjorde han fortjent til en bedre stiling en den bortkommende sønn.
Da den bortkommende sønn ble klar over det gale han hadde gjort, sa han: "Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk."
Når han så på alt det gale han hadde gjort, trodde han at han ikke var verdig til å være sønn av sin far lenger.
Som kristne har vi lett for å være en av disse to. Vi tror vi er bedre kristne enn alle andre for vi har tjent Gud trofast i alle år. Vi går regelmessig til kirken, leser fast tre kapitler i Bibelen og ber en halv time hver dag. Har ført 10 mennesker til Jesus i løpet av det siste året og er ute på gata og evangelisert minst en gang hver uke. Gud må jo se til oss og elske oss mer en de som ikke engang tørr å fortelle andre om Jesus, eller som ikke har rørt sin Bibel på en uke. Eller du tenker at jeg burde ha bedt mer, og jeg skulle ha fortalt flere om Jesus. Istedenfor å bruke tid med Gud har jeg sette filmer og brukt tid på Internett. Og jeg har til og med sett på ting jeg ikke burde ha sett på der, hvordan kan Gud elske meg nå?
Hvem av disse er du? Tror du at dine gjerninger gjør deg fortjent til samfunn med Gud? Sannheten er at Gud elsker oss alle like mye!
Hvordan var faren i denne lignelsen? Var han dømmende? Stilte han krav? Så han ikke på dem som sine sønner? Elsket han den ene høyere enn den andre? Nei! Han var en far som viste nåde til sine sønner og han elsket dem begge like høyt.
Da jeg tidligere leste denne lignelsen så jeg på han som var den bortkommende sønnen som en som var frafallen. Den kan for så vidt brukes om det også, men jeg trodde at Gud ikke ville ta i mot meg på samme måte hvis jeg bare hadde hatt et fall og vært litt sløv en periode. Dette stemmer ikke! Jeg var litt som den eldste sønnen i denne lignelsen. Jeg skjønte ikke at Gud kunne ta i mot meg på samme måte som den fortapte sønn når jeg hadde vært en kristen mitt hele liv.
Jeg har lyst til å spørre deg et spørsmål: Hvordan tenker du når det for eksempel er fjorten dager siden du har tatt deg tid sammen med Jesus, og du får et spørsmål om å ha ett vitnesbyrd på neste møte? Tenker du: Ja dette har jeg virkelig ventet på eller, dette her jeg ikke særlig lyst til, jeg føler meg så sløv akkurat nå. Du tenker sikkert det siste, men for å ikke virke alt for uåndelig ville du kanskje svart ja. I forberedelsen til vitnesbyrdet føler du at Gud sier: "Ja ha! Så du kommer nå, her har jeg ventet på deg i fjorten dager. Du må ikke tro at det vil bli noe særlig av det vitnesbyrdet nå, du kan ikke regne med at du får kraft av meg når du har vært så lenge borte." Ofte er det slik vi føler oss, og det er dette djevelen ønsker å formidle, men er det den responsen Gud gir deg? NEI! Det er det ikke!
Jeg tror faktisk dette er Guds måte å få deg opp igjen på. Det han ønsker å fortelle deg er: "Jeg har gitt deg denne anledningen for å hjelpe deg tilbake til meg. Så bra at du tok denne utfordringen! Jeg har lengtet etter deg i fjorten dager og jeg vil gi deg kraft når du søker meg"
Djevelen liker ikke at vi skal oppdage hvor stor kjærlighet Gud har for oss, derfor er han livredd for at vi skal se sannheten. Han vil ha oss til å tro at vi ikke er bra nok for Gud.
Når vi for eksempel har vært sløv en periode eller har falt i en synd, kommer han gjerne med fordømmelse og sier: En god kristen gjør og er ikke slik, du burde vært mye sterkere og hatt mye større tro. Men Gud kommer aldri på denne måten, han ønsker å si til deg: "Det var synd at du falt og har vært sløv, men jeg gir deg en ny sjangse. Jeg tilgir deg!"
Nå kan det hende at Den Hellige Ånd virker på din samvittighet for å vise deg en synd, men hvis du vet du har gjort opp og omvendt deg, og du fremdeles føler deg fordømt er det djevelen som fordømmer deg.
- Husk at i dag er nådens dag, i dag er Gud å finne.
- Guds karakter forandrer seg ikke ved at du har et fall. Du kan gå vekk fra Guds nærvær, men Gud vil allikevel alltid være nær deg. Husk! Gud er kun en bønn unna.
Her er noen skriftsteder som viser hvor høyt Gud elsker deg og hvordan han ser på deg:
Sef 3:17
Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.
Jes 43:1 og 4
Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.
Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg.
Jes 62:5
Og som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.
