Hva Gud ser etter

Hva er Guds bud?

Jeg har alltid vært en kristen, men i mange år opplevde jeg det frustrerende å være en kristen. Jeg følte at jeg hele tiden måtte gjøre ting for å være en bra kristen. Jeg hadde hørt tusenvis av ganger om Jesu død på korset, han tok mine synder og alt er av nåde, men allikevel hadde jeg masse fordømmelse. Jeg følte fremdeles at Gud krevde noe mer av meg. Jeg tror at mange kristne har det på samme måten.

Jeg skal ta for meg to menn i Bibelen som var personer etter Guds hjerte, det var: David og Peter. Hva gjorde egentlig disse til Guds menn? Hva var det Gud så etter i dem? Vi skal se litt nærmere på det i dette kapitelet.

David

Apg 13:22
 Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje.
Apg 13:36
David var en tjener for Guds plan, så lenge han levde.

Hva var det som gjorde David til en mann etter Guds hjerte? Var det fordi han var et perfekt menneske som aldri gjorde noe galt? Nei, det var det absolutt ikke.

I 1 Samuels bok kapittel 11 og 12 kan vi lese om to grove synd som David gjorde:
En kveld mens alle andre var å forsvare landet, kjedet David seg hjemme i palasset sitt. Så han gikk en tur opp på taket. Der oppe hadde han fin utsikt over byen, plutselig fikk han øye på en vakker kvinne som badet naken, og David fikk lyst til å ha sex med henne. Han fikk en av sine tjenere til å gå bort til huset hennes å spørre om hun ville komme til palasset til David. Siden David var konge og ønsket å lyde kongens ord gjorde hun det. Batseba, som denne kvinnen het, og David lå sammen den natta. Batseba kom fortvilet til David noen dager senere og fortalte at hun var blitt gravid med ham. Nå var David i store problemer, ikke nok med at han hadde begått hor, men Batseba var også gift. For å prøve å skjule den synden han hadde gjort, kom han på en idé. Han sendte bud etter hennes mann som kjempet i krigen og hentet ham hjem. Da han kom til palasset, sa David: "Du har kjempet bra i det siste, så jeg vil at du skal ta deg et par dager fri til å vær sammen med din kone." Uria, som denne mannen het, ville ikke svikte sine landsmenn i denne viktige krigen, så han svarer nei. Da prøver David å skjenke han full, dette lyktes heller ikke, Uria vil ikke svikte sine landsmenn. Da får David en ny idé. David sender ham tilbake til krigen, med en beskjed til sersjanten at han skal sette Uria på den mest utsatte posten. I brevet han sendte sier David til sersjanten: ”Når kampen er som hetest skal de som er bak Uria trekke seg tilbake.” Dermed drepte fienden, eller rettere sagt David, Uria. David hadde med dette begått en enda grovere synd: Mord! Det David hadde gjort var veldig galt i Herrens øyne.
Profeten Natan kommer til David og forteller ham en lignelse som gjør David klar over sin synd.
David hadde brutt mot tre bud i Moseloven: Mord, begjære sin nestes eiendom og hor. Han skulle med dette egentlig ha hatt dødsstraff, men det får han ikke Selv om noe måtte dø, for dette var under den gamle pakt, hans første barn som han fikk med Batseba. Det ble et noen store konsekvenser på grunn av hans synd. Hvorfor sparte Gud hans liv og trone?
Saul, som var konge før David, mistet sin stilling som konge fordi han var ulydig imot Guds bud, det hadde også David vært, hva var egentlig forskjellen på Saul og David?
Selv om Saul ble klar over sin synd omvendte han seg ikke, han var fortsatt ulydig og full av trass.

1Sam 15:22-23
Da sa Samuel: Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer.
For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trass er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.

Selv om Saul forsikret Samuel om at det skulle bli bedre heretter kjente Gud til Sauls hjerte, han viste at Saul ikke ville omvende seg. Saul ville bare forbedre seg for å ikke miste sin stilling, han ville ikke gjøre det med hjerte. Saul prøvde også å veie opp den synden han hadde gjort med bra brennoffer det vil si; gode gjerninger, men det var ikke gjerninger Gud var ute etter.
Det Gud var ute etter var hans hjerteholding.

• Gud er mer opptatt av din hjerteholdning enn av dine gjerninger.

David hadde forstått dette. Han angret bittert og omvendte seg med hele sitt hjerte. I Salme 51 kan vi lese om hva slags holdning han hadde til det han har gjort:

Sal 51:2-19
Da profeten Natan var kommet til ham, etter at han var gått inn til Batseba.
Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet!
Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd!
For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg.
Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.
Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!
La meg høre fryd og glede, la de ben som du har sønderknust, fryde seg.
Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger!
Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!
Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!
Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!
Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg.
Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet.
Herre, lat opp mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris.

David visste at det var hans sønderbrutte hjerte som avgjorde hans forhold til Gud, ikke sine gode offer eller gjerninger.
For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag.
Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.

Hvis David hadde kommet med en masse dumme unnskyldninger som: "Jeg kan vel ikke noe for at Batseba badet akkurat da jeg gikk en tur på taket, eller jeg kan ikke noe for at hun er så pen, eller jeg kan ikke noe for det, det bare ble slik. Det er bare slik mannen er skap, han begjærer det han ser." Hadde han gjort dette, for å prøve og undra seg sin skyld, ville ikke Gud ha latt ham sitte på Israels trone.

Det å ikke erkjenne sin skyld var den første synden, og den verste i menneskets historie. Da Adam ble konfrontert med at han hadde spist av kunnskapens tre, skyldte han på Eva og på Gud.

Peter:

Peter var den personen som Jesus hadde et nært forhold til og holdt spesielt av, men var det fordi Peter var perfekt? Nei, vi kan se på to anledninger der Peter er både stolt og feig.
Ved en anledning sa Peter tanker som Gud hadde åpenbart for ham.

Matt 16:15-17
Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er?
Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn.
Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen.

Dette førte sikkert til at Peter ble litt stolt, han ville nok gjerne si til de andre disiplene: "Se på meg gutter, jeg er en man som får åpenbaringer fra Gud." Peter ved sin stolthet åpnet opp for at djevelen kunne formidle sine tanker gjennom ham. Da Jesus litt senere forteller om sin død, irettesetter Peter Jesus med en tanke fra djevelen:
Matt 16:22-23
Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!
Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

En annen historie som er kanskje den verste var da Peter fornekter at han kjente Jesus.
Da Jesus hadde det siste måltid sammen med disiplene sa han: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spredes.
Men Peter hadde da frimodig sagt: Mark 14:29
Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det!

Jesus visste at Peter var litt overmodig, og at han heller ikke ville gå i døden med ham på dette tidspunktet(etter pinsedag var han villig). Luk 22:31-34
Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete.
Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så stryk dine brødre.
Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død!
Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.

Vi vet hvordan det gikk. Peter turte å følge Jesus en stund på veien men da noen kjente ham igjen som en disippel av Jesus sviktet motet. Luk 22:55-62
De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem.
En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham!
Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne!
En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det!
Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer.
Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen.
Og Herren vendte seg og så på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.
Og han gikk ut og gråt bittert.

Peter tok det heller ikke lett på det, og unnskyldte seg, men han angret bittert på at han hadde sviktet Jesus, hans hjerte var sønderbrutt.
Det blikket som Jesus sendte Peter etter at han hadde fornektet ham, var ikke et fordømmende blikk, men jeg tror det var et blikk som viste medlidenhet og sorg.
Da Jesus etter oppstandelsen viser seg på stranda, og spiser sammen med Peter og noen av disiplene, kommer ikke Jesus med en masse anklager mot Peter som: "Hvordan kunne du svikte meg i denne situasjonen, var det ikke det jeg sa at du ville gjøre, du er en svikefull person. Hvordan kan jeg stole på deg etter dette." Jesus ramser ikke opp alle de kravene Peter burde ha holdt, men det var kun et spørsmål Jesus hadde og det var: Joh 21:15-17
Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam!
Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!
Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!

Gud elsker deg uten betingelser!

Det Jesus spør etter når du har hatt ett fall, eller ikke gjort slik du burde, er ikke: "Hvorfor gjorde du dette" eller "ikke gjorde dette," men: "Elsker du meg forsatt?"
La oss si at du hadde en utrolig god anledning til å vitne for en du traff på bussen, ditt hjerte ønsket virkelig å gjøre det, men så sviktet motet i siste øyeblikk. Dermed kommer fordømmelsen snikende. Kanskje du deler denne hendelsen med noen, men den responsen du får er: "Hvorfor gjorde du ikke det da, tenk nå går kanskje en sjel fortapt fordi du lot denne anledningen gå i fra deg." Og fordømmelsen blir bare enda sterkere. Hva er Jesu respons til denne situasjonen? Hva ønsker han å si? Det jeg tror han ønsker å fortelle deg: "Det var synd at du lot denne anledningen gå ifra deg. Du var feig og du gikk glipp av å være med på å formidle de gode nyhetene til at denne personen, men jeg har sett ditt hjertes ønske, så vær frimodig neste gang, du vil få en ny anledning".

"Du sier at det er om du med ditt hjerte elsker Jesus som avgjør om jeg er en lunken kristen eller ikke, jeg ønsker å elske Gud, men jeg føler ikke at jeg gjør det, i hvert fall ikke så mye som da jeg ble frelst eller da jeg ble døpt i den Hellige Ånd." Sier du kanskje, og du føler deg fordømt?
Hvis vi tar ekteskapet som et eksempel på forholdet mellom oss og Gud (noe Bibelen gjør mye, f.eks. Høysangen) er ikke følelsene like sterke hele tiden. De forelskelses følelser man opplevde når forholdet var nytt vil ikke være der alltid, men det betyr ikke at kjærligheten har forsvunnet. Så lenge begge velger å elske hverandre i gode og onde dager vil kjærligheten og forholdet vare.

• Det å elske noen er ikke først og fremst en følelsesmessig opplevelse, men en vilje beslutning.
• Å leve 100% for Jesus er ikke det samme som å alltid være frimodig og perfekt i kristenlivet, men det er å ha et villig og åpent hjerte som ikke tillater synd til å feste seg der, alltid leve i lyset. 1Joh 1:6-9
  Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.
  Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
  Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.
  Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.

Gud er ikke glad i deg på grunn av Jesus, og det er ikke nåden som gjør deg verdifull, men det var fordi du er verdifull og Gud elsker deg at han i sin nåde sendte sin sønn Jesus Kristus ned til denne jorden. Gud elsket oss mens vi enda var syndere. (Rom 5:8)

Gud har elsket oss først, og jo mer vi ser og oppdager dette jo mer ønsker vi å leve et hellig liv og i hans nærhet, og det er ikke våre gjerninger han ser etter, men våre hjerter.

• Det eneste Gud krever av deg er ditt valg. Du elsker Jesus hvis du har tatt et valg om å følge ham.

Neste side