Husk å meld deg på

Meld deg på seminar og oppdatering

       Se link over

Støtt/gave/avgift


      Vipps:  900 90 354
   Kontonr 9710 27 46787


Dette er en Vimeo video, du kan også se den på YouTube hvis du foretrekker det.
Jeg kommer også til å laste opp seminaret på YouTube så abonner gjerne på min kanal

Lytt til undervisningen!

(hvis du ikke har meldt deg på online seminaret ennå, kan du melde deg på her!)


Dette var en av forvirringen som jeg opplevde, og som gjorde at jeg ikke fikk ting til å gå opp. Når en del kristne snakker om det kristne livet kan det ofte virket som vi ble schizofrene da vi ble kristne.

På den ene siden får vi høre av vi er veldig verdifulle.
En av mine favoritt sanger da jeg vokste opp i og i tyve årene var denne sangen: Du vet vel om at du er verdifull, at du er viktig her og nå.
Jeg fikk også høre: Vi var Guds øyenstein, skapt unik, hans elskede barn.

Men på den andre siden så sier en del kristne: Vi er bare støv og noen usle, skrøpelige og syndefulle skapninger.
Den forklaringen jeg fikk i det karismatiske miljøet var at det var snakk om vår ånd som var hellig, ren og verdifull, mens vår sjel og kropp fremdeles var syndig og ond, men jeg har alltid hatt vanskeligheter med å identifisere meg selv som kun en ånd.

Min vilje, følelser og personlighet sitter i min sjel, men jeg fikk beskjed om at dette var vår sjel som jeg måtte korsfeste meg selv, og la ånden ta over. Indirekte vil dette si at jeg som person, identitet er ond.

For å bli kvitt «meg», skjedde dette gjennom ved å bruke mye tid i bønn og bibellesning. Du måtte mate ånden din, slik at kjødet ikke får ta overhånd. Og til slutt en dag, når du har streve nok, så blir det alt av Gud og i ingen ting av deg igjen.
Du har kanskje hørt utrykk som: alt av Gud, og ingen ting av meg. Han skal vokse, og jeg skal avta.
Det første er en forvridd utgave av Gal 2:20 som sier: Jeg lever ikke lenger selv.
Det andre er sitert fra døperen Johannes som snakket om en ny pakt som skulle komme. Døperen Johannes representerte den gamle pakt som skulle avta og Jesus sin tjeneste og nådens pakt skulle overta, og det er sammenhengen i det sitatet, ikke at vi skal utslett oss selv.

Jeg så det ikke så klart før, men dette var både forvirrende og frustrerende. For jeg prøvde å korsfeste kjødet, jeg prøvde å dø til meg selv, jeg prøvde på alle måter å mate og styrke ånden, til og med ved å faste i 20 dager. Men det opplevdes alltid som ånden tapte likevel, hvert fall etter en stund.
Det virket som en ond sirkle, men mange, som meg, slo oss litt med ro med Romerbrevet 7 der Paulus snakker om en lignende kamp der det står: Det jeg ønsker å gjøre det gjør jeg ikke, mens det jeg ikke vil det gjør jeg.
Det var en mager trøst, og jeg var fremdeles frustrert og forvirret.  For igjen kommer dette til bake til identitet: Er dette den jeg er? Og det brakte ikke med seg frihet, men fordømmelse.
Ja en dag skal jeg få en ny kropp, men jeg må fremdeles leve med den skrøpelige, skitten og syndige meg, som Jesus ofte måtte fikse på «ved sin nåde» til jeg kom til himmelen.

Jeg synes ikke dette var så gode nyheter. Greit at jeg har en billett til himmelen, men hva med meg her og nå. Hvis det jeg har sagt her nå var sant, hva er min hensikt her på jorden? Bortsett fra kanskje å prøve å få andre til å tro på de halvveis gode nyhetene (en billett til himmelen).

Hvis du har en familie og barn, så har du kanskje noe å leve for, men hvis du er singel, hva er da hensikten med å leve i en kropp og ha en personlighet som du ikke kan fordra? Hvorfor ikke bare gjøre slutt på det hele?

Dessverre har mange dratt denne konklusjonen, de fleste tar kanskje ikke sitt eget liv, kanskje i frykt for å miste billetten til himmelen, men de lever ikke et meningsfylt liv her og nå, mange er allerede døde på innsiden.

Mine spørsmål var: Finnes det et svar? Er det en annen måte å se dette på? Hva vil det si at vi er elsket av Gud? Elsker han bare vår udefinerbare ånd, eller elsker han hele meg: ånd, sjel og legemet? Og hvordan kan vi forklare dette?

Jeg har ikke problemer lenger med å forstå dette nå, selv om jeg fremdeles oppdager nye skatter og får nye lys og åpenbaringer om hvor fantastisk Gud har skapt meg og deg.
Men det jeg sliter med er å få andre til å få tak i det, og å forstå det.

Det er så mange som har blitt programmert og innprente med at vi bare er usle og skrøpelige skapninger, men de sier allikevel halleluja når jeg eller andre snakker om hvor verdifulle og høyt elsket vi er.
Forståelsen er ofte den at Gud må bare elske oss og har valgte det, men han kan egentlig ikke helt fordra oss, fordi vi så ofte synder.

Det har skjedd en forvirring, og jeg håper jeg kan få oppklare noe for deg. Hovedspørsmålene er dette: Hva er vår sanne identitet og hvordan finner vi den?


 (hvis du ikke har meldt deg på online seminaret ennå, kan du melde deg på her!)

Seminar - Full gjenopprettelse